Brev “1” – Om å se, bry seg og gjøre noe med det!

Dagen er viet til autentisk lederskap. Teoriforelesning, erfaringsforedrag og et «close up – intervju» med en veileder. Samtalen gikk omtrent slik:

Hvordan har du det?

Jo, jeg er jo litt spendt, men jeg regner med at du har en plan for oss.

Ja, jeg kjenner deg jo godt, og håper du kan dele en historie om veiledning med oss.

Hvilken historie da?

Du velger selv. Om du tenker tilbake på den siste måneden, hvilken historie vil dele da?

Jo, jeg kan fortelle om noe som skjedde 2 uker tidligere, den dagen jeg fikk lappen. Ja, ikke om at jeg fikk lappen, men om noe som skjedde rett etterpå. Fordi jeg hadde vært på oppkjøring kom jeg litt sent til timen. Vi som er idrettselever skulle ha et opplegg for AO-elevene, elever som har ulike tilpassningsvansker. Og jeg kom seint, så jeg skulle ta med av de som aldri var med. Så gikk jeg inn til en av dem, og spurte om hun ville være med ut. Hun svarte ikke. Hadde på seg stor boblejakke og høretelefoner. Jeg prøvde å få kontakt med henne i 20 minutter, uten å få respons. Så viste jeg henne i-poden min, musikken min. Så spurte jeg om hun ville låne i-poden min? Så fikk jeg låne hennes. Så snakket vil litt om musikk. Så ble hun med ut. Så spurte jeg om hun ville være med dersom jeg også ble med. Så ble vi med begge to. Så, da vi skulle avslutte, så stod hun og holdt rundt meg. Og så kjente jeg at jeg hadde betydd noe for henne denne dagen.

Så fikk vi skryt fra lærerne for at det hadde vært en fin dag. En av lærerne var spesielt imponert over at jeg hadde fått med de som aldri var med. Og så var det godt å høre. Men jeg hadde jo allerede kjent det. Og så kunne jeg ikke la være å tenke på hvorfor lærerne ikke fikk det til. Hvorfor lærerne ikke fikk med alle på leken.

Historien handler om et øyeblikk som varte i 20 minutter. Historien handler om tre ting: om å se, om og å bry seg og om å gjøre noe med det! Å se gjør man med øynene. Alle på feltet så jenta i den store boblejakken med høretelefonene. Å bry seg gjør man gjennom empati, det å ta den andres perspektiv, det å føle hvordan det kunne være å være utenfor. Føle at ingen vil være utenfor. Og i emosjonene ligger motivasjonen til å gjøre noe med det. Motivasjonen til å tåle å gi i 20 minutter uten å få noe tilbake. Motivasjonen til å tåle å bli avvist.

Hva er det da som kan forklar de tre elementene: Å se, bry seg og gjøre noe med det? Jeg tenker kanskje det ligger i Rogers tre kjernebetingelser, ”kongruens”, ”positivt grunnsyn” og ”empati” (Rogers, 1961). Eller så ligger det i viljebegrepet. Her vil første ordens vilje være tilstrekkelig til å se og også det å ville bry seg, det å ønske å få med alle, det å ønske å drive tilpasset undervisning. Andre ordens vilje vil være å gjøre noe med det, faktisk få med alle. Drevet av disiplin. Drevet av prioritering. Som eksempelvis å sette av 20 minutter og gi alt.

Eller så ligger det i kjærligheten til «den andre». At veileder likte veisøker for den hun var, turde å gi seg hen, turde å bli avvist. Fordi hun rett og slett følte en type kjærlighet, kanskje storesøsterkjærlighet, kanskje morskjærlighet. Jeg vet ikke. Men, jeg synes det spennende å prøve å forstå. Alternativet er å anerkjenne historien å bruke den som inspirasjon i egen veileder-gjerning. For noen ganger kan 20 minutter utgjøre en forskjell.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.