Brev # 13 – Å flinke hverandre ut

De var fra samme plassen og hadde gått på skole sammen. Hun hadde flyttet fra bygda, tatt lederutdanning på BI og så ut som en slipt diamant. Han var et år i USA, kom seg gjennom flyskolen og hadde et utseende av gull.

Så møttes de på lederutdanning. Hun presenterte seg i et vakkert språk, og var på høyden i ledelsesfaget. Hun kunne teorien, bidro i timene og hadde kloke refleksjoner i veiledningen. Hun var så til de grader flink, meget klar over ”flink pike syndromet” var hun også, hadde god kontroll på det.

Han var beste elev fra flyskolen, selvfølgelig var han det. Han var beviset på at ”flink pike syndromet” også kunne ramme gutter, og at flinke piker og gutter med dette syndromet ikke først og fremst er syke men først og fremst flinke.

Alt lå til rette for gode møter, samkonstruksjon av kunnskap og rik erfaringslæring for dem begge. Det var bare et problem. Frykten. I frykten for å bli oppfattet som dum, holdt de igjen sine egne tanker og følelser. I frykten for å bli oppfattet som dum sa de at det forstod. I frykte for å bli oppfattet som dum, latet de som at de var sårbare og sterke, og hadde lært. Problemet var at de ikke hadde lært særlig mer enn å beskytte sin egen selvfølelse, noe de kunne så inderlig godt fra før.

Resultatet ble at begge var opptatt av å være flinke, si de rette tingen og imponere den andre. De var flinke til å spille flinke. I all sin flinkhet ”flinket de hverandre ut”, så de møttes ikke. De forble jenta med lederutdanning fra BI som så ut som en slipt diamant og gutten med flyvingen og et utseende av gull. De møttes aldri.

Kanskje er det mange som ikke møtes fordi de holder på med det ”å flinke hverandre ut”. Jeg har opplevd dette så mange ganger, det at andre har fremstått så flink og stor at jeg har følt meg dum og liten, og det motsatte. Er det ikke i det ufullkomne potensial kommer til overflaten? Er det ikke i det ufullkomne at mye av det menneskelige ligger? Er det ikke både det fullkomne og et ufullkomne som gjør oss til mennesker?

Jeg tenker kanskje at vi fra riktig gammelt av, fra naturen side, er programmert til å fremstå flink, stor og sterk – surwivel of the fittest – slik at vi får en trygg posisjon i stammen, får vår vår make og kan føre slekten videre. Takket være denne gammeldagse programmeringen fremstod våre ungdommer som perfekte eksemplarer av arten. Det som aldri kom til overflaten var at han, med utseende av gull, trodde han aldri kunne få seg ei dame, og ikke turte han å spørre heller. I vert fall ikke ei dame i den ligaen hun tilhørte, aldri hun som var så nært, men dog så fjernt. Hun på sin side kunne kunsten å sjekke gutter, det var lett for henne helt til hun stod overfor ham som hun mente hun ikke fortjente. Når det ble alvor tenke hun at hun ikke var bra nok for ham.

Så ble det slik: Han var redd han aldri ville kunne få seg dame. Hun var redd hun ikke var bra nok form ham. Og lenge fikk de rett.

Det er aldri for for sent å lære, men noen ganger er det for tidlig.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.