Brev # 14 – Kunsten å møtes

Det er case. Vi skal på cocktailparty med spilleregler. Studentene får et tall i pannen. 1’ere er konger og dronninger, de tilsvarer de som kan kategoriseres som festens midtpunkt. Videre er skalaen gradvis nedover til 6’ere som er ”taperne”. Lappene deles ut tilfeldig. Festen kan begynne og man konverserer med de andre festdeltakerne, høflig må vite. Deltakerne mingler i rommet, noen blir i stor grad stående i små grupper, andre vandrer i stor grad rundt og atter andre bli stående for seg selv, ganske nært resten men likevel fjernt i fra dem. Under dette cocktailpartiet oppstår det et øyeblikk for hver enkelt, øyeblikket der de oppdager seg selv i møte med ”den andre”, hvilken verdi de har. Og så går det over i en prosess der de kjenner denne verdien på kroppen, fra 1’ere til 6’ere, på godt og vondt. Etter 5-8 minutter avsluttes casen. Den aktive fasen er over, og vi går over i en aktiv refleksjon. Typisk er det at en slik refleksjon går gjennom ulike faser, hver med sine øyeblikk.

Vi starter med at hver enkelt deltaker begrunner og tipper sin egen verdi, og tar av lappen slik at alle hører hva de egentlig har. Jeg tenker jeg hadde høy verdi, 1’er eller 2’er, fordi alle kom jo bort til meg. Oppsøkte meg, med åpent sinn, spurte hvordan jeg hadde det og sånt. Jeg tipper jeg var en 2’er. Dette var jo en kjip fest, jeg hadde mest lyst til å gå hjem, jeg var nok en 6’er. Og når runden er ferdig, viser det seg at de aller fleste har tippet helt rett eller nesten helt rett. Hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig å tippe helt rett eller nesten helt rett? Hvordan vi kan tippe vår egen verdi? Jo, jeg merket det jo på de andre. Jeg merket det på kroppsspråket, på at folk så på meg ville ha kontakt. Folk så bort, vendte seg bort, sa at det ikke hadde tid og sånt. Jeg blir til i møte med de andre. Dette illustrerer symbolsk interaksjonisme, det at vi opplever vår egen verdi gjennom ”den andre” (Mead, 1934)

Videre reflekterer vi over hvordan det var å være 1-2’ere, hvordan det kjentes på kroppen. Hvordan det var? Jo det var så godt å kjenne at folk ville ha kontakt, jeg følte meg sett og hørt, jeg kjente det på kroppen, jeg ble så lettet to glad. Jeg kjente det i hjertet. Vi gikk også til den andre delen av skalaen, og reflekterte over hvordan det var å være 5-6’ere, hvordan en opplevde det. Jo, jeg kjente det på kroppen, det var ikke noe gøy, fikk vont i magen, kjente jeg ville gråte.

So what? Hva vi kan lære at dette? Jo, at vi blir til i møte med de andre, det er jo det en kan lære her. I tillegg så er det jo tydelig at det merkes da, at det er like fint å oppleve seg som vinner som det er fælt å oppleve seg som taper. Om en kan lære noen mer? Hva dette har med ledelse å gjøre? Det at vi blir til i møte med ”den andre”, hva har det med ledelse å gjøre? Jo, dersom det er slik at vi blir til i møte med ”den andre” og vi vet at det utgjør en forskjell for “den andre”, at han heller hun kjenner det på kroppen, så det gir oss muligheten til å være en god ”den andre” for ”den andre”. Plutselig kommer øyeblikket da vi forstår at det har vi vært mange ganger. Vi har behandlet kolleger, venner, barn, foreldre både som 1’ere, men vi har også behandlet disse som 6’ere. Vi kjenner at vi får dårlig samvittighet overfor han eller henne. Eller god samvittighet. Og så forstår vi at ved å vite at vi er ”den andre” for ”den andre” så kan vi faktisk både være bevisst og utvikle vår evne til å møte ”den andre”. Vi kan utvikle kunsten å møtes.

Det som er problematisk er at slike cocktailparty’er gjennomføres “live” til daglig i mange skolegårder og på mange arbeidsplasser. Det i seg selv er ikke problematisk, men det at enkelte har 6’er-lappen (taperlappen) i panna, behandles dårlig av “den andre” (mange andre) i dager, uker og år – det er problematisk. Det som kanskje er det største problemet er at dette ikke anses å være et problem.

Hvem er det som deler ut lappene? Vær så snill og dropp de der 6’er lappene, for dem er det ingen som fortjener, del ut 1’er lapper til alle! Og hvem er det som er ansvarlig for slike party’er? Vær så snill og ta ansvar for party’et – sørg for at alle føler seg velkommen – gjennom å ta ansvaret som “den andre” for “den andre”. Det er det som er “kunsten å møtes”, relevant for ledelse er det også. Dette skulle ikke være så veldig problematisk.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.