Brev # 15 – Forsiktighet, folkeskikk & mentalisering

Det er en ukes lederutviklingskurs. Den andre dagen er viet til ”life history & trigger events”. Vi sitter i den psykologiske gruppeformasjonen, sirkelen, med en og en i fokus.

Det starter med en sterk historie. Vi får ikke gjort så mye, han gjør jobben selv, kvitter seg med litt mer av skylden. Han lar foreldre, med verdens beste intensjoner, ta store deler. Vennenene, med uvisse typer intensjoner, får resten. Han puster roligere, er friere er da vi startet.

Så blir der verre. Hun ble tidlig voksen. Med mentalt fraværende foreldre tok hun tidlig mye ansvar. Hun tok godt vare på broren sin. Selv var hun mye på rektors kontor, ikke noe alvorlig bare det at hun ofte ble veldig sint, uten at hun visste helt hvorfor. Så lot hun foreldre sine være, aksepterte og la det bak seg, og gikk sine egne veier. Startet lederutdanning i forsvaret, et fag hun hadde praktisert lenge. Det var lite nytt for henne der, med unntak av teorien da som gav henne nye begreper til å forstå ting hun kunne fra før.

Så kommer den historien som ingen fortjener. En ung man som har opplevd mye smerte. Likevel henger gutten godt sammen. Han virker å være godt integrert, både sterk og sårbar, kald og varm, drevet av fornuft og følelser. Det er rart det er mulig. Men, så hadde han da også fått nye foreldre, fosterforeldre.

De neste lederne har også sine livshistorier, men livet har fart fint med dem. De har hatt normale foreldre, noe som altså kanskje viser seg å ikke være så normalt, noe som det i alle fall går an å være takknemlig for.

Så er det dagen der på. Ulike caser står på programmet. Sent på kvelden skal de rangere ulike personer ut i fra noen vanlige karakteristikker. Ulike personer, mennesker med levd liv. Utroskap, fyll og karrierer – i en skjønn blanding. Casen går på tid. Det skal rangeres fra ”best” til ”dårligst” i løpet av 90 minutter. Stemmene blir høyere, spendt stemning og mindre samstemthet.

Midt i den opphetede stemningen sier han: ”Jeg tror vi må være litt forsiktig her”. Han sier det med en blanding av ydmykhet og tydelighet, men først og fremst med ærlighet. Han referer til gårsdagen, og forklarer at vi må være forsiktige fordi vi kan såre hverandre. Vi må balansere vårt eget engasjement med “den andres” sårbarhet.

Som veileder trengte jeg bare å introdusere begrepet mentalisering: ”Å se den andre innenifra og seg selv utenifra”. Og så måtte jeg takke kadettene for at de nettopp hadde gitt dette begrepet innhold, for at alle vi som hadde vært medlem av dette teamet de siste dagene hadde lært oss hva begrepet betyr. Jeg forteller dem ikke at mentalisering er en egenskap som må øves igjen og igjen, det tenker jeg de må oppdage selv gjennom levd liv. Likevel er jeg takknemlig for at vi fikk klarhet i begrepet akkurat denne dagen.

Den dag i dag, flere år etter, kan jeg merke denne kadettens evne til å mentalisere i møtet med ”den andre”. Heldig er jeg som er så heldig å få være ”den andre” for ham når vi møtes, enten det er i styrkerommet eller over en kopp kaffe. Det var nå nylig, over en kopp kaffe, han fortalte meg at de nye foreldrene akkurat hadde adoptert ham. Jeg gratulerte ham inderlig og tenkte at heldig er han og heldige er dem: Hvilken gave var ikke det.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. Jeg tar inn ordene Kristian og de gir mening inn i sjelen. Skrevet slik at jeg følger med inn i historien. Sammen med egen livserfaring blir jeg rørt og ydmyk over det som foregår i veiledningen av disse lederne. De er heldige som får muligheten til å jobbe med seg selv på en slik måte, samtidig er vi heldige som får ta del i deres historier. for jeg kjenner hva de gjør med meg.

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.