Brev 16 – Professor, autisme og bil

Jeg hadde en helt fantastisk bestemor. Sånn god gammeldags med all verdens kjærlighet. Selv valgte jeg utdanning og jobb for å få være i nærheten av henne. Det sier i grunnen ganske mye om den relasjonen. Morsom var hun også.

Så døde hun, veldig trist men lite dramatikk i det. Tror forresten hun valgte det selv, ikke noe i veien med viljestyrken der i gården. Tror bare hun bestemte at 90 år fikk være bra nok for denne jorden. Det hører meg til historien at hun så lenge jeg kan huske bodde sammen med min psykisk utviklingshemmede onkel, med klare autistiske trekk, som altså var hennes sønn. Han hadde egen rom på loftet, så barne-tv i voksen alder, og så jobbet han i alle år. Han tok buss til og fra jobben hver dag, mandag til fredag, bortsett fra den dagen i året han var til tannlegen, syk var han aldri.

Vi satt rundt bordet og planla begravelsen. Dama fra byrået, noen gammeltanter, unge og jeg. Det nærmet seg slutten, og det gjensto bare litt smalltalk, noen min onkel ikke vær så alt for god på.

Ja, Kristine fortalte at du hadde vært på TV og sånn, og at du var professor på universitetet. Hun fortalte mye om det altså, hun var umåtelig stolt, sa en av gammeltantene.

Jo ja, jeg har jo vært litt på TV og så holder jeg på med doktorgrad så jeg er jo professor snart da. Er jo på en måte professor da, sier jeg.

Bruker du bil eller buss til jobben, sier onkel.

Jo jeg bruker bil, men nå holder jeg på å forklare litt om dette med å være professor, forteller jeg så rolig jeg kan.

Ja, for når du har doktorgrad, da er du professor ikke sant, og når du var på TV så hørte Kristine det selv om hun nesten ikke hørte noen annet altså. Hun fikk med seg det kan du skjønne, noe om forberedelser til internasjonale operasjoner. Hun syntes du hadde lagt på deg litt, og at det var bra altså. Og så var du professor i læring eller psykologi eller noe sånt, sa dama fra byrået.

Bensin eller diesel, spør onkel.

Det var da som svarte faen, tenker jeg.

Han spurte som om han var proff på kjøretøy og drivstoff. Kanskje var han det også, han kunne i alle fall kunsten å ødelegge en samtale. Ved nærmere ettertanke kan jeg også ane at han hadde noe i seg, i all sin rarhet, når det gjaldt veiledning. Han fikk meg i hvert fall til å oppdage noe viktig.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor det var så viktig å bli professor. Hvorfor en ikke heller kan være tilstede, oppmerksom og takknemlig over det en allerede har. Som for eksempel at en har en ny Toyota Raw 4, drevet av brennstoffet ”diesel”, som en kan bruke til og fra jobb, en jobb en elsker.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.