Brev # 20 – Å tale i forsamling – some action and reflection – å stå i skyggen av seg selv

Dagens øvelse er over. Mer korrekt, ”action” er over og vi sitter i ”reflection”. Vi har skrevet, og vi har delt i lagene, og vi sitter nå i plenum. Siste runde. Ikke slik at alle må innpå, men frivillig. Et par gjenganger tar ordet. Fine refleksjoner. Så er det en som vipper på stolen. Skal, skal ikke? Han blir sett og inviteres inn. Refleksjonen går slik:

For meg så er det dette som er stress. Det å snakke i forsamling. Selve øvingsmomentene var ikke så vanskelige. Det er bare å gjøre det. Men å snakke foran dere er vanskelig. Jeg ville jo ikke dumme meg ut. Men nå hopper jeg i det (han reiser seg å går litt rundt i rommet). For jeg vil lære å snakke i forsamling, bli trygg på å snakke i forsamling. Det vil jeg. Og så gjør han det der og da, og så opplever han mestring, og så blir han bekreftet, og så vil han jo ikke sette seg ned igjen, han nyter det.

Denne historien dekker to øyeblikk. Det siste først. Han deler, at for han er det dette som er stresset, det å snakke i forsamling, det han gjør akkurat nå, han snakker i forsamling og at han ikke tørr å snakke i forsamling. Det er det første øyeblikket. At han viser seg selv for oss. Gjør at vi liker ham, vil ta vare på ham men også kan la oss lede av ham. Han er sterk og sårbar, men mest det første.

Men, det er også et annet øyeblikk her. Det ligger forut for delingen. Det ligger i et kroppsspråk, som fanges opp av veileder. Som inviterer inn. Tydelig nok, på riktig tidspunkt. Det er også vakkert. Men hvordan er det mulig. Det handler om å blikket. Om å se. Se med øynene, men også med hodet og med hjertet. Jeg visste jo at han ville og ikke ville og at han nå var klar for det. Jeg kjente det på kroppen min at nå var han klar. Jeg så det på ansiktet hans. Jeg kjente det. Og så handlet jeg på bakgrunn av en følelse om at når var det tid. Så inviterte jeg han inn foran de andre. Og så holdt jeg han oppe. Og så takket jeg han av. Selv om han ikke trengte det. For han fikk anerkjennelse fra de andre og fra seg selv. Ikke for det han sa, men for det han gjorde. Ikke for det han gjorde men for den han var. At han stod frem. Ekte. I fire sekunder, som varte i 40 sekunder, kanskje lengre. Det er ikke sikkert det kan måles.

Dette kommer til uttrykk mot slutten av kvelden. Han takker for observasjonen. Og for at observasjonen hadde gjort dette til en fantastisk opplevelse. Ikke rart, han hadde jo vist seg frem for alle i rommet. Og for seg selv. Jeg vet ikke hva som var viktigst. Kanskje det ikke kan skilles.

Faglig er dette spennende! Vi lar veilederens prestasjon ligge, selv om den også er faglige interessant. Hvorfor er det slik at vi er så redde for å snakke i forsamling? Mange opplever prestasjonsangst for å holde en tale, en appell eller ha et foredrag. Det finnes til og med skuespillere som kaster opp før de skal på scenen. Hvorfor er det slik? Jeg tenker det ligger i nedarvet i menneskets biologi. Vi er programmert til å gjøre som resten av stammen vår, ta vår del av ansvaret, fremstå som en som kan bidra i fellesskapet. En kan gjerne fremstå som sterkere enn gjennomsnittet, det er ok. Men dersom en fremstår som svak, da kan en falle utenfor, bli støtt ut, måtte stå i skammekroken. “Stammekroken” er på grensen mellom stammen og skogen med en ville dyrene. Og ble du støtt ut, så døde du. Slik er vi trolig programmert.

MEN er denne programmeringen særlig hensiktsmessig i dag? Jo, vi trenger normer, og vi trenger at folk lærer seg og oppføre seg i forhold til noen normer. Litt skyld og skam kan kanskje være bra. Men trenger vi å være så redd for å vise oss frem, snakke i forsamling? Trenger vi å frykte skammekroken så sterkt i slike situasjoner. Og ikke tror jeg at publikum er så innstilt på å dømme oss nedenom og hjem heller. Dessuten, er ikke de aller aller aller fleste mennesker vakre når de står frem, når de er tilstede, trygge og frie?

Så kanskje du neste gang du er redd bare skal ta ordet om noe du har lidenskap for. Og kommer du ikke på noe så kan du jo snakke om at du mange ganger har stått i skyggen av deg selv. Og at nå er det slutt, nå vi du stå i sola sammen med andre.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.