Brev # 23 – Så som i himmelen

Det er en ukes ledersamling. Vi åpner med filmen ”så som i himmelen”. Jeg bli sittende igjen å reflektere over hvem jeg er av disse karakterene. Jeg går hele runden og kjenner at det gjør noe med meg. Så tenker jeg over hvem jeg er som veileder. Er jeg Gabriella? Kanskje har jeg vært det? Er jeg Arne? Det tror jeg helt sikkert. Jeg tror jeg ofte har vært Arne. Så tenker jeg over om jeg har vært Daniel.

Jeg reflekterer over min oppvekst, og hvordan den har påvirket meg som veileder. Jeg lurer på om også jeg har vært redd. Dessuten lurer jeg på hva det egentlig innebærer å lytte til “den andre”. Har jeg lyttet, virkelig lyttet til ”den andre”? Har jeg laget sanger for mine veisøkere? Gitt den roller? Pushet dem på deres premisser? Har jeg skapt gode team? Har jeg skapt harmoni? Svarene er opp til ”den andre” å gi.

Det som derimot er ganske stilig det er at jeg ikke er ferdig med min gjerning enda. Jeg har barn og øvrig familie. Jeg har en jobb med flotte kolleger og stadig nye studenter. Jeg er stadig i møter, der det varierer veldig hvordan jeg møter “den andre”.

Filmen gir resonans til min egen væren som veileder. I perioder glemmer jeg hele filmen, og finner meg trolig godt til rette i rollen som Arne, han morsomme som vil mye og vet best. Men jeg kan jo velge å ta med meg filmen i det jeg gjør fremover. Da gir den farge til hverdagssituasjonene. Den setter personer og situasjoner i perspektiv. Så er det også slik at Gabriellas sang har en helt spesiell plass i mitt hjerte, fra jeg hørte den første gangen. Og kunsten å lytte vil gi meg mange god møter fremover. Det er lov å la seg inspirere av Daniel og hans visjon om å lage musikk som kan forandre menneskenes hjerter. Jeg kan høre at det var det regissøren, Kay Pollak, hadde som sin drøm.

Til slutt vil jeg si at presten kom vel dårlig ut i filmen. Jeg kjenner prester og andre religiøse som bærer og lever ut troen sin til glede for andre mennesker. De har nok kjærlighet til både gud og mennesker, og mange av dem er fantastiske veiledere. Men Kay Pollak har trolig overdrevet karakteren noe samtidig som han trolig har sneket inn et ganske så viktig poeng: “hvem tar vare på presten?” Man kan også spørre seg hvem som tar vare på veilederen, om han eller hun skulle trenge det. Her kommer trolig Lena inn, eller Biatrice som hun heter i Dantes reise gjennom helvete.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. Et fantastisk brev min venn. Helvetes bra skrevet.
    For hvem blir vi i møtet med “den andre”? Kjenner vi oss selv godt nok som mennesker/veiledere? Også Daniel måtte i denne filmen lære seg selv bedre å kjenne. Slik jeg ser det så må veilederen av og til være den som blir veiledet. Slik Daniel ble i møtet med sine dårlige opplevelser i barndommen. Han hadde mistet troen på mennesket og kjærligheten. Kanskje kan vi bli inspirert av Daniels drøm; å skape musikk som åpner hjerter. Jeg tror veiledningen og lederutviklingen kan lære mye av en slik inspirasjon.
    Jeg liker dine reaksjoner rundt hvem vi fremstår som. Og ikke minst koblingen til Dantes Den Gudommelige Komedie. For skal vi finne oss selv og finne veien til himmelen så må vi nok stikke en tur innom helvete.

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.