Brev # 26 – Mellom møter som finner sted og møter som aldri finner sted

La oss nå se på veiledning som kunsten å fange øyeblikk. Ut fra et slikt premiss blir veiledning paradoksalt nok tosidig. På den ene siden ligger øyeblikkene som vil finne sted. De vakre, sterke eller såre, kognitive eller emosjonelle, øyeblikkene som oppstår mellom veisøker og veileder. På den andre siden ligger øyeblikkene som aldri vil finne sted. De kan være ønsket av veisøker, ønsket av veileder, ønsket av både veisøker og veileder, men de oppstår aldri. En veisøker har grunnet lenge. Dårlig i magen. Skal, skal ikke? Blir jeg møtt? Veisøker beskriver situasjonen slik:

Jeg har det ikke bra om dagen. Jeg vet ikke hva det er. Kanskje vet jeg det. Kanskje ikke. Kanskje kan jeg ikke si hva det er? Eller kanskje kan jeg? Men hva vil du tenke? Vil du være der? Vil du ta imot? Vil du forstå? Jeg ser det i øynene dine? Du vil ta imot. Jeg deler. Den andre tar i mot med øynene sine, ansiktet, hele seg. Tiden står stille. Vi bare er. Det er som en dans. Litt og litt. Frihet. Det føles som frihet. Å kunne gi seg hen, og bli tatt i mot. Å være. Å hvile. Tålmodighet. Tilstedeværelse. Takknemlighet. Å ha trua på “den andre” og seg selv. Det som var skjørt er nå helt. Relasjonen er hel, jeg er hel. Øyeblikket varer kort og lenge, veldig lenge.

Historien handler om øyeblikket der veisøker bestemmer seg for å dele. Hvor skjørt det er, hvor mye ”research” det ligger forut for en slik deling. Veisøker sjekker ut hodet og hjertet hos veileder – alt gjennom blikket – før delingen skjer. Fra det øyeblikket handler veiledning om en dans, en terapeutisk dans, om det skulle handle om terapi eller ikke. Å vise stadig mer av seg selv for den andre og en selv. Self disclosure (Tardy & Dindia, 2006).

Historier som deles speiler samtidig en rekke historien om deling som ikke finner sted. Om øyeblikk som ikke oppstår. Vi vet jo ikke særlig mye om dette, nettopp fordi det ikke kommer til overflaten. Kanskje er isfjellet en passende metafor. At vi får tilgang til den delen som ligger over vannlinjen, og at alt under vannlinjen forblir hos veisøker. Det kan jo kanskje være greit, men tenk hvor mye potensial vi går glipp av. Mye potensial. Kanskje JoHari’s vindu illustrer dette. Det er jo en ryddig modell, der bearbeidelse av kjente områder representerer en mulighet og tilgang på nye områder representerer en annen.

Likevel så er det mange møter som ikke finner sted. Og mange liksom-møter der det er angst eller avstand hos veisøker eller veileder, eller begge. Og det å tvinge veisøkere, det går jo ikke. Et eksempel på hvor tilsynelatende nært, men likevel så fjernt, finnes i en roman fra prostitusjonsmiljøet i Oslo på 80-tallet. Tittelen på boka, ”tankene mine får du aldri” illustrer hvordan seksuelle handlinger som tilsynelatende og for mange innebærer nærhet i virkeligheten foregår mellom to personer som står hverandre veldig fjernt (Asmervik, 1984). Men noen ganger er det altså motsatt.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.