Brev # 28 – Jeg jukset litt jeg

Jeg er så heldig å være coach i idretten også, har coachet utøvere i friidrett gjennom 20 år. Ikke så mange, ikke så seriøst men ganske artig både for dem og for meg, tror jeg da. Noen har hatt prestasjonsangst andre har prestert. Noen har blitt god andre har hatt god fremgang. En har jukset.

Vi hadde avtalen klar, i dag skulle det testes. Han skulle løpe på mølla i en hastighet på 15km/t så lenge som mulig. Han varmer opp og starter, han er i grunnen ganske selvgående. Jeg kommer inn i hallen cirka 5 minutter ut draget, ser utøveren cirka 20 meter unna og så ser jeg at den høyre armen senkes et øyeblikk, i cirka 4 sekunder. Min tolkning er at han fingrer med tastaturet.
Hva var det der?
Nei, jeg bare sjekket litt
App, app, app – hva gjorde du med armen din?
OK, jeg jukset, jeg hadde mølla på 14.4 og prøvde å justere opp litt brennkvikt.

Så flirte vi litt, moderniserte testen litt og han “gønna på”. Han leverte skikkelig innsats og vi vare begge fornøyd etterpå. En god økt!

Et par uker etterpå snakket vi litt om det igjen. Hadde han virkelig jukset, hatt mølla på 14.4 i stedet for 15 for å få et godt resultat? For hvem hadde han jukset, for treneren eller seg selv? Hvorfor hadde han jukset? Hvorfor? Hvem ville han imponere, treneren eller seg selv? Vi snakket om det, og vi flirte av det hele. Han er ikke en utøver som satser friidrett, jeg er ikke en trener som har høye ambisjoner for ham eller for meg som trener – så vi flirte virkelig av hele greia. Endelig kunne vi løpe, ha godt kameratskap og flire uten at alvoret skulle ligge på lur. Vi har ikke høye ambisjoner for løpingen.

Men det har vi innenfor veiledning, og der gav denne casen en mulighet. Kan det være at veisøker jukser, justere sitt instrument for å fremstå bedre? Hvordan kan vi tenke at veisøker jukser? For hvem? Hvorfor?

Hvordan kan vi eventuelt tilnærme oss en slik tematikk? Med alvor som kanskje fører til mer implisitt juksing som er vanskelige å oppdage for både veileder og veisøker? Med humor som kan virke forløsende? Her har jeg er helt konkret forslag, som går i tre trinn:

1. Legg denne teksten på bordet, lese den og diskuter hvordan den resonerer i dere som veisøker, veileder og ikke minst som team.
2. Still gjerne spørsmålet om “hvorfor” det kan komme en impuls om å jukse.
3. Ta gjerne opp igjen definisjonen på veiledning, noe sånt som…en pedagogisk og relasjonell prosess med oppdagelse, læring, vekst og utvikling som mål og der den lærende er i fokus…

Jeg tror vi alle har kan ha en impuls om å jukse en gang i blant, det er normalt. Det som kanskje ikke er så normalt, men ikke desto mindre elegant, er å løfte denne impulsen opp som en ekstra mulighet for læring.

Selv har jeg astma, har hatt det siden jeg var 10 år, og kjenner på impulsen til å ta litt ekstra astmaspray, uten at noen ser det…

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. Herlig lesning!! Jeg lo godt over beskrivelsen og teksten som også bidrar til en dypere refleksjon. Hvorfor jukset han? Han ønsket nok å fremstå som flink i treneren sin øyne. En han ser opp til. Hadde nok lyst til å klare å “gønne på” men klarte det ikke. Var ikke mentalt sterk nok den dagen. Kan vi kjenne oss igjen i dette? Når veisøker føler seg svak, og gjerne vil fremstå som sterk. Som “sminker” sannheten for veileder.
    Å ønske å fremstå som noe bedre enn det man ser seg selv som, kan vel mange kjenne seg igjen i.

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.