Brev # 29 – Running: A story about Passion, Disipline and Love

Dagen før dagen sitter jeg her i Vegas, og plutselig kommer det en historie til meg.

Året er 1983 og jeg skal løpe maraton i Jølster bare 14 år gammel. Jeg har aldri løpt lengre enn 21 km, men er ung, optimistisk og skal løpe sammen med pappa’en min.

Vi blir kjørt med buss frem til startområdet, cirka 5km østover langs nordsiden av vannet. Fra starten er det cirka 21km å løpe videre østover langs nordsiden av vannet før vi vender nesen vestover og starter på de siste 21km langs sørsiden av vannet til mål i vestenden, på en idrettsplass like ved Vassenden hotell. Geografien kan virke kompleks, men er det minste problem når du løper: Følge bilveien rundt vannet i 42 km!

De første 21km gikk greit, vi var ikke sist og det gikk lett. Lette oppmuntringer, drikke og gjevt tempo. Jeg husker at jeg rullet på foten, landet ytterst på helen og rullet gjennom steget – forfotløping hadde jeg aldri hørt om.

Ved 21km begynte jeg å å kjenne det litt i leggene, litt øm på en måte. La om steget litt, så begynte det å verke i lårene. Nye justeringer og nye smerter. Hva i all verden var dette? Dette hadde jeg aldri kjent før. Følgende dialog utspinner seg:

”Jeg er fullstendig ferdig, stiv i beina, jeg må bryte”
”Neida, vi bryter ikke, men vi kan gå litt”
”Gå, det er langt igjen, vi kommer aldri til mål”
”Joda, dette går fint, vi kan løpe i tre minutter og så går vi ett minutt”

Vi switcher over til 3:1-rutinen. Pappa holder styr på tiden, og jeg løper. Og hele tiden, i hvert eneste 3minutters drag så får jeg små oppmuntringer.

”Nå er vi halvveis, bare ett og et halvt minutt igjen”
”Borte ved stolpen der, så er vi ferdig”
”Knallbra, ta litt drikke nå, så starter vi om 30 sekunder”
”Dette er kjempebra”

Vi holder rutinen i evigheter før vi plutselig hører speakeren, ser idrettsplassen og målseilet. Plutselig skjer det noe rart, jeg begynner å spurte. Til tross for at jeg var stiv, sliten og utslitt – hadde meg krefter til en sluttspurt. 3timer og 48 minutter og min første ordentlige medalje. Verdien av løpet forstod jeg ikke før 30 år senere.

I samløp med min pappa hadde jeg lært 3 ting om løping. For det første handler løping om passion. Passion er lidenskap og drømmer, det løser ut positive hormoner, og gjør at en kan løpe seg inn i tilstand av ”Runners High”, en (over)naturlige oppstemthet skapt av kroppens naturlige utskillelse av egne narkotiske stoffer, en følelse av frihet. For det andre handler løping om disiplin. Disiplin er viljestyrke og kraft, menneskets evne til å tåle smerte for en periode for å oppnå et viktig mål, menneskets evne til å velge handlinger i tråd med sin egen passion også når det gjør vondt. For det tredje handler løping om kjærlighet. Kjærlighet til løpingen som aktivitet, men også til kameratskapet som kan oppstå under løpingen. Mellom venner, eller som i mitt tilfelle, mellom far og sønn.

Tusen takk pappa for at du lærte meg kunsten å løpe, for at du er pappa’n min og for at du er verdens beste pappa!!!

Det var dagen før dagen. I morgen er det farsdag og løpedag. Jeg skal tenke på pappa’n min og så skal jeg løpe halvmaraton i Las Vegas – med Passion, Disipline and Love.

Og tro ikke at resultater ikke er viktig, for det er det – noen ganger i året. Men det viktigste er at jeg gjør mitt aller beste og at jeg lar lærdommen fra løpingen fargelegge og berike livet mitt i hverdagen.

Ojsann, jeg kjenner at jeg sitter her i dyp takknemlighet og gledestårer – noe som er både fint og riktig. Dessuten fikk jeg en fornemmelse av at dette var en løpehistorie fremfor en historie om veiledning og lederskap – noe som er helt fint, men er det riktig?

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. En herlig historie å publisere på farsdagen. Fargelagt med masser av kjærlighet. Jeg kunne kjenne det underveis i teksten. Takk for at du delte denne historien Kristian. Den fortjener en plass. For den handler virkelig om veiledning. Om å løpe sammen med den som tror at han ikke klarer med. I korte intervaller med pauser og drikke. Og så se at veisøkeren spurter inn til mål og videre mestring. Og er ikke det god veiledning så vet ikke jeg

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.