Brev # 34 – Kunnskap, kropp og kroppsliggjort kunnskap

Gutten er sterk, robust og tøff. Det skulle passe seg godt for en offiser, så hva er problemet. Jo, det blir problematisk når en skal jobbe med samspillet, kommunikasjon og tillit. Det er som om hans tøffe atferd skaper distanse. Det er ikke nødvendigvis ordene, men måten ordene sies på sammen med kroppsspråket. Men, er ikke det dette som menes med situasjonsbestemt lederskap da, det at en kan variere lederstil avhengig av situasjon? La oss se nærmere på dette.

Vi jobber med tilbakemeldinger, og mye handler nå om den tøffe gutten. At folk blir forvirret av hans bråe skiftning fra snill til tøff og fra sårbar til sterk. At de føler seg utrygg, er redde for å si det de egentlig mener. Kadetten sier han hører alt dette, at han har hørt det før men ikke forstår hva det betyr, hva det innebærer. Han finner ikke mening, det er bare meningsløst. Som veiledere kan jeg kjenne det samme på kroppen min, at jeg blir både glad i ham og redd for ham. Jeg velger å bruke det som skjer i meg, i kroppen min, for å hjelpe ham i å finne mening. Jeg spør om han vi delta på en praktisk øvelse.

Vi setter oss til rette, rett overfor hverandre med cirka en meters mellomrom. Jeg ber om å få hånden hans, holder den i hånden min, hever den andre hånden, senker den og stryker ham over hånden. Videre hever jeg hånden igjen, og så slår jeg veisøkeren med flathånden rett over hånden hans – plutselig, ganske hardt og uten et ord. Til slutt gir jeg tegn til at øvelsen er ferdig, lener meg tilbake. Men øvelsen er ikke ferdig. Jeg lener seg frem og ber om å få hånden hans igjen. Etter å ha fått hånden hans i min hever jeg hånden min igjen og følgende dialog utspiller seg:

“hva kjenner du nå?”
“Jo, jeg kjenner at det svir enda
“kan du kjenne noe mer?”
“Ja, jeg kan kjenne at jeg vil trekke hånden tilbake igjen”
“hvorfor det?
“Jo, jeg kjenner at jeg er redd for å få vondt igjen”.

Jeg senker hånden min sakte, stryker veisøker over hånden og ber om unnskyldning for at jeg slo ham over hånden. Jeg forklarer at jeg hadde en intensjon om læring, og at det er viktig å høre om dette var ok for ham. Folkene rundt puster lettet ut, roen senker seg og stemningen er takknemlig. Jeg tolker det som at alle kjenner det slik, og kan kjenne det på kroppen min.

Så hva har du lært, spør jeg? Du skal få slippe å svare. Jeg vil dele et forslag til oppsummering. Dersom du møter “den andre”, vi som er sammen med deg, med både mykhet og hardhet så skjer det to ting. Det første er at vi blir forvirret, det andre er at vi vil kjenne det harde, smerten og redselen, sterkere enn det myke. Impulsen vår blir at vi trekker oss unna deg og beskytter oss i stedet for å kunne komme nær deg. Din atferd skaper avstand i oss, det er ikke det at vi ikke vil deg vel og er glad i deg, men der er det som skjer. Vi bli redde og tar ut avstand.

Så hva betyr historien for deg som veileder? Hvordan kan vi bruke den? Er det forbeholdt mesteren å bruke kroppene i veiledningen slik? Nei, men det må gjøres med en stor porsjon kjærlighet – en må ville den andre vel. Dessuten må en tåle å mislykkes, bli den som gjør at folk bli redde og trekker seg unna. Gevinsten er læring for veisøker og ytterligere tillit mellom veisøker og veileder. Kjærlighet går aldri av moten, ikke etikk heller. Begge deler er viktig.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.