Brev # 35 – Signatur

Jeg har både lest og undervist om menneskesyn, x versus y syn på mennesket, uten helt å forstå innholdet i det. Hva er egentlig forskjellen på x og y menneskesyn i praksis?

Jeg har både lest og undervist i Rogers sine kjernebetingelser for veiledning, uten helt å forstå innholdet idet. Hva betyr egentlig positivt grunnsyn?

Jeg har gjennomført trygghetsøvelser i gruppe, uten helt å forstå innholdet i det. Hva betyr egentlig “fall bakover”, øvelsen som innebærer at en person står oppe på en platt eller lignende, med ryggen til og faller bakover til en gruppe som tar i mot?

For noen år siden var jeg veileder for en student som var stresset, ikke syk men sykt stresset, gjennom flere måneder. Noen blir vakre når de blir stresset, de ber om hjelp, gråter små tårer, og er lett å hjelpe. Andre blir litt vanskelig når det blir stresset, beskytter seg, og er vanskelig å hjelpe. Denne studenten blir kanskje begge deler. Jeg møter ham der han er – mange ganger. For meg innebærer det å være med inn i det vanskelige, lytte og lære. Og bidra med mitt, hva det enn måtte være. Jeg vet ikke helt hva som er mitt bidrag her, annet enn å være der, lytte og støtte, og kanskje også bidra med råd – både gode og dårlige. Kanskje er det viktigste å være der. Etter hvert går student videre, flytter og bytter arbeidsplass. Vi takker for samarbeidet.

Cirka to år etter avskjeden finner jeg et kort på pulten min. Der står det: “Takk for at du er du! Takk for at du alltid hadde og fortsatt har troen”.

Plutselig gir det mening. Dette med menneskesyn, positivt grunnsyn og trygghetsøvelser gir mening for meg. Jeg hadde jo troen på ham hver eneste dag. Jeg hadde jo troen på at han kom til å mestre stresset, og vokse på det. Dessuten så stod jeg der og tok i mot ham når han falt. Det jeg ikke hadde tenkt på er at det er i hverdagen dette har betydning. Ta den der trygghetsøvelsen for eksempel. Fall bakover er i seg selv artig å gjennomføre med en gruppe, men det er i hverdagen der gir mening. Men hvem er det som står klar til å ta imot når studenten faller da? Ikke alle gjør det.

Min signatur som veileder ligger i ordene “takk for at du alltid hadde og fortsatt har troen”. Det hender at jeg lykkes med lytting, spørring og tekniske ferdigheter i veiledningen. Men min signatur som veileder, den jeg ER, handler om å ha troen på “den andre”. Alltid. En god venn av meg kaller det for “hel ved”. Jeg vet ikke det, men jeg har troen.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.