Brev # 38 – Om å møte seg selv

Det er kadettenes første dag ved Luftkrigsskolen. Kadettene sitter på bussen og skal ut på øvelse. Plutselig er det ”hette på” og ut av bussen. Og venting. Hva skjer? En og en blir de tatt ut av laget. En av kadettene blir iført våt redningsvest og sikringstau. Følgende dialog utspiller seg, sakte. Timing er også viktig.

VL: Du står nå på en bryggekant og du får et tilbud om å hoppe sjøen?
VS: Jo, jeg kan gjerne hoppe.
VL: Du har lyst til å hoppe?
VS: Ja.
VL: Og det handler om å få en opplevelse med dette med vann og høyde og sånn ting?
VS: Nå handler det mest om å presse meg selv, fordi jeg vet at det kommer til å være kaldt?
VL: Så, det er noen med å få opp litt mot, og litt trøkk, og så bare gjøre det?
VS: Ja.
VL: Hvis du ikke skulle hoppe, hva ville det koste da, av mot for eksempel?
VS: Det ville jo kostet mot i form av at hvis alle andre hadde hoppet og jeg ikke hadde hoppet, og de synes det var teit, så ville jeg jo få det tilbake.
VL: og hva tenker du vil koste deg mest da, eller hva kan du lære mest av du?
VS: Det er å hoppe tror jeg.
VL: Tror du det, da vil du jo lære dette med høyde og ikke se og vann og sånt, og da velge du bort muligheten for å lære det å stå utenfor hvis alle de andre hopper.
VS: Nå gjør du det vanskelig da.
VL: Jeg vil bare at vi skal bli klar over hva som ligger i de to alternativene for deg, sånn at når du ha tatt valget, så har du gjort det bevisst da.
VS: Det verste vil jo være, sånn totalt sett, i forhold til hva som er mest ubehagelig, det vil jo være å ikke hoppe. For hopper jeg så er det 1 minutt, så er jeg ferdig. Hopper jeg ikke, så er det jo liksom sånn at jeg hoppet ikke fordi jeg hoppet ikke.
VL: Ja, når har vi reflektert her, det verste vil være å ikke hoppe, men det krever litt å hoppe og da, når vi har det to mulighetene, hvilket valg tar du?
VS: Jeg burde jo velge det som er kjipest da, for egen læring skyld, velge å ikke hoppe. Ja, så da burde jeg egentlig gjør det.
VL Ja, ligger det et ”men” her, eller er vi ferdig?
VS: Ja, det er bare at, jeg synes jo det er litt ubehagelig å komme tilbake å ikke ha hoppet, så det er vel egentlig bare det. Ja, så da velger jeg å ikke hoppe da, og prøve det, og få den flaue…

Dette handler om hvordan en person møter en situasjon der det forventes handling. Men, det som skjer her at selve handlingsforløpet brytes og at det inviteres til sen refleksjonsprosess – “right there” på bryggekanten. Refleksjonen bryter den automatiske forbindelsen mellom situasjon og handling – og blir da en medierende prosess. Spørsmålet om å hoppe eller ikke hoppe transformeres til et spørsmål om identitet – ”hvem er jeg? ”. Velger jeg et fysisk ubehag fremfor et sosialt ubehag? Gjennom refleksjonen blir altså hopping versus ikke hopping bakteppet, mens personens identitet blir i fokus. Hvem er jeg? Hvor mye er jeg tuftet på personlig versus sosial identitet i denne situasjonen. Refleksjonen blir altså en inngang til å avdekke ens identitet i stressituasjoner (Firing, Karlsdottir, & Laberg, 2011).
Gjennom å være åpen for å møte den andre, som i dette tilfelle er veileder, møter kadetten seg selv. I refleksjonen møter kadetten de andre kadettene, og igjen, han møter seg selv. Selve casen blir altså en inngang til identitet, noe som er sentralt i lederutvikling (Gardner, Avolio, Luthans, May, & Walumbwa, 2005).

Kanskje vi skulle stoppe opp litt oftere i hverdagen å spørre oss selv hvem vi er? Om vi drives av andre eller oss selv. Om vi har husket det eller dem vi har glemt. If tomorrow never comes.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.