Brev # 39 – Hva innebærer Kierkegaards møte “den andre” der han eller hun er er?

Kierkegaard sa det vakkert: ”Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte ham der. Dette er det første bud i all sann hjelpekunst”. Altså møte ”den andre” der han er. Hva betyr det?

Lenge trodde jeg at jeg kunne Kierkegaard, visste hva det innebar det å møte den andre der han eller hun er. Jo man måtte lytte og forstå, selvfølgelig måtte man det, og av og til kunne det ta litt tid, og så måtte man legge bort sitte eget for å kunne lytte og forstå den andre. Men er det nok?

Kanskje må man inn å forstå med hjertet, lytte med hjertet, møtes i emosjoner. Betyr det at jeg som veileder også må være trist, oppgitt, og enda mer trist. Jeg tror det. Men hva om den andre er redd, må jeg være redd også da. Jeg tror ikke det. Men det er noe der rundt det å møtes i emosjoner.

Kanskje handler det som stemning. At en må ta inn den andre stemning for å få til samspillet, være samstemt. Kanskje er det her det ligger. Og dette med stemning det må være ekte. En må rett og slett møte den andre i den dårlige stemningen, eller gode om det skulle være tilfellet, men la oss tenke oss at det er dårlig stemning, nedstemthet. Da holder det ikke så si “tenk positivt”, “vær positiv” og “grip dagen”. En må først møtes i den dårlige stemningen, være nedstemt sammen med “den andre”. Dette er vanskelig, krevende og tungt – og det må være ekte.

Men så er det en ting en som veileder vet og som gir overskudd, en vet at møtet, uansett hvor krevende det er, er starten på endringen mot noe bedre. Det er en start, en investering i øyeblikket, for å kunne gå veien sammen. Veiledning er faktisk både vanskelig og vakkert, ofte i den rekkefølgen. Kierkegaard var ikke så dum han. Men kjærlighet, det turte han ikke særlig lenge, jeg tror det var snakk om timer.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. Disse refleksjonene om veiledningens kunst som du legger ut Kristian, er som små dråper i vannet. De brer seg utover og setter igang større ringer av refleksjon, følelser og tankevirksomhet hos meg. For dette er et viktig tema. Og det å møte “den andre” i sin nedstemthet eller opprømthet er jo veilederens viktigste grunnholdning. Det er jo det som veilederen skal gjøre i praksis. Og det er så viktig å reflektere over denne praksisen. Slik som ditt innlegg nå fikk meg til å gjøre. For slik kan vi videreutvikle praksisen, og bedrive enda bedre veiledning. Det å være en reflektert praktiker en noe jeg streber mot i mitt virke. Men det er ikke lett. For når kan jeg kalle meg selv en reflektert praktiker?; når min veiledning reflekterer bevisste tanker, kunnskaper, verdier og handlinger. Og ikke minst; når jeg evner å møte den andre der han er akkurat nå – i øyeblikket.

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.