Brev # 4 – The nobel art of coaching in action

Vi har dagsøvelse. Studentene møter utenfor gymmen. Hva skjer? De skal opp i ringen, de skal bokse. Medstudenter og veiledere fungerer som publikum. En av de virkelig sterke studentene, en av de tøffe skal opp i ringen. Han er 180cm høy og 70 kg, og skal møte tungvekteren på 195 og 100+. Veileder og student gjennomfører en kort før-veiledning.

Hvordan har du det, hva kjenner du på?

Nei, jeg er helt likegyldig, han er jo dobbelt så høy som meg, det blir jo bare å begrense julinga, det er jo helt meningsløst.

 Mens vi står der kommer det en annen bokser inn i lokalet. Sånn 165cm høy og 60kg. Han har akkurat fått levert barn i barnehagen og fått seg litt kaffe i plastkruset.

Reidar, er du varm, kan du ta herre kampen?

Ja, jeg har jo kaffe, så jeg er jo varm, må bare få på meg suspen og hanskene.

 Ny før-veiledning mellom veileder og student.

Er det greit for deg at vi bytter, at du bokser mot han Reidar?

Ja, faen steik altså, det er knall ja, da blir det en reell kamp.  

 Shake hands – boks!

Kadetten starter i høyt tempo, får inn to slag og dytter bokseren med voldsom kraft opp etter tauene. Hva skjer? Hvordan vil dette gå? Hvordan skal vi få kontroll på situasjonen her? Hvordan skal vi få ned tempoet litt? Kommer studenten til å gi bokseren grisebank her? Skal dommeren inn å å veilede litt her? Skal veilederne fra skolen bryte inn, minne om at det er sparring og ikke virkelig kamp her?

 Hele rommet står stille – ja, bortsett fra de to i ringen. Alle i rommet tenker det samme: Hvem er ansvarlig for å veilede i denne situasjonen? Neste alle.

Bokseren tar seg av veiledningen selv – i øyeblikket. 4 passe harde slag – 2 til kroppen og 2 til hodet – utgjør forskjellen. Kadetten blir veiledbar. Det blir en kamp med masse kraft, men også kontakt mellom partene. Kadetten får kontakt med seg selv. Med atferd, tanker og følelser. Etterpå blir det refleksjon. Og den kretser rundt øyeblikket.

Under denne øvelsen forgår det ulike typer veiledning. Før-veiledning, der skolens veileder møter studenten, prøver å finne ut hvor han er, og ser at han er likegyldig. Veilederen tar studenten på alvor, og forandrer situasjonen, slik at den blir mer tilpasset studentens forutsetninger. Veiledning in action – i øyeblikket – der bokseren veileder, med hanskene. Kanskje det kan kalles ”konfronterende veiledning”.  Kan dette gjøres utenfor ringen? Kan vi tenke oss at vi ”fiker til” en veisøker for å skape en oppdagelse? Fysisk? Mentalt? Og så er det etter-veiledning om aggresjon versus kraft, om kontakt versus ikke-kontakt. Og det blir fint, det blir mestring og læring.

Og så møtes de to slåsskjempene etter kampen. Han ene takket for innsatsen, den andre lurte på hvordan i helvete det det var mulig å slå 100 rettede slag og bare treffe på de to første. Medstudentene hadde funnet svaret ”på google”. Det som ikke står der er den kunsten som utvises i bokserens 4 første passe harde slag: Ikke for hardt og ikke for mykt – å finne den balansen er kunst. På boksingens språk, ”The nobel art of self defence”.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. “Konfronterende veiledning”. Veiledet av en bokser. Full kontakt veiledning. Noen ganger kan kanskje et velrettet veilednings spørsmål føles som et slag. Fordi det kanskje treffer noe som er sårbart. Som treffer når du har senket guarden. Som veileder bidrar vi ofte til at studentene senker guarden. Og læring kan gjøre vondt. Jeg tenker det er greit.
    Brevet ditt setter igang refleksjonsprosesser og vekker følelser. Herlig Kristian. 🙂

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.