Brev 47 – Kreativitet, kunst og kostnad?

Hørte nylig uttrykket “the art of command and the science of control”. Fine ord, men hvordan utvikler vi ”the art of command?, egentlig. La oss følge en ung mann på hans reise fra et fantastisk talent til Brekstad eller i Firenze, avhengig av hvor mye han er villig til å betale.

Du kan se det på blikket hans, det er noen hjemme der, som en liten rakkerunge, en disiplinert røver – likevel mangler det ikke på varmen. Og hva tenker jeg som skal være hans veileder? Jo, dette blir nok litt som å være engelsklæreren til Shakespeare, det tenker jeg.

Det er treningssamling i lederutvikling, og siste kvelden er det tid for underholdning. Han er på lag med en ungdom med franske aner, en fra tjukkeste Trøndelag og noen litt forsiktige damer. Plutselig er ingen forsiktige lengre. Alle skuespillerne leker, blir lekt og forføres av spillet hans – publikum også. Vi er alle fanget i en stemningen, fanget av kunsten. Som leder kan han ta oss med hvor som helst, vi er underlagt hans ”art of command”. Kontroll har han også.

Han forteller meg senere at valget stod mellom utdanning innenfor kunst og utdanning i forsvaret, men at det ble forsvaret. Så bra da, tenker jeg. Vi trenger jo kunstnere tenker jeg, mens jeg tenker på ”the art of war” av Sun Tzu.

Det er tid for appeller og den unge mannen har sin appell om drill versus kunst, uten at det appellerer så veldig. Altså han fremfører en veldig god appell, men det er lite kunstnerisk over det. Han får tilbakemelding på det, at dette er helt ok, men at det kanskje er noe som mangler. Senere får han noen implisitte tilbakemeldinger, noen som er litt vanskelig å fange opp. Det sies noe sånt som at ”ledelse kan gjøres på ulike måter, ikke alle trenger å være like ekstroverte eller like høy og mørk”.

Senere møtes vi over kreativitet. Vi reflekterer over kreativitet og konformitet. Følgende dialog utspiller seg:

– Jeg er redd for å miste kreativiteten min i møte med forsvaret som organisasjon, at jeg skal bli tatt av konformiteten.
– Kan du fortelle meg mer om det?
– Jo, jeg kan jo ikke alltid ta frem den kreative siden min. Jeg vurderer det fortløpende, for eksempel da jeg skulle synge i minnestunden, da tenkte jeg over at det alltid er jeg som gjør slik, og at fork sikkert begynner å bli lei. Det samme med appellen, jeg tenkte at hvorfor skal jeg alltid ta den helt ut.
– Da tenker jeg at det allerede har skjedd?
– Hva da?
– At du har blitt tatt av konformiteten, du har begynt å tilpasse deg de meningen andre har om deg, eller de meningene du tror at andre har om deg, og så tilpasser du din atferd til dette, du holder igjen deg selv. Og da blir jo appellen din omtrent som de andre sine appeller.
Kanskje kreativitet og konformitet har en kostnad. Kostnaden, eller prisen om du vil, er at du for å unngå det konforme må tåle å stå alene i noen sekunder. Jeg tenker ikke på de gangene der ”art of command” blir kunst, da vil du få mange tilhørere. Jeg tenker på de gangene der ”the art of command” ikke blir vellykket, da står du alene. Da gjelder det å ha sponsorer som står støtt, fordi de vet at også kunstnere trenger rommet for å prøve og feile på veien til å utføre ”the art of command”.

Kanskje må du selv være en slik sponsor. For kreativitet og kunst, det koster. Selvfølgelig, det koster å prestere beyond det fornuftige. Så, hva svarer du på spørsmålet om du vil reise med ”båt til Brekstad” eller ”tog til Firenze”? Dessuten har det seg slik at båten er gratis, sponset av Forsvaret, mens toget koster. Er du villig til å betale kostnaden?

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.