Brev # 51: Barista, artist and son

Sitter i Paris, på cafeen Shakspeare and Company og ser en barissta in action. Han er seriøst opptatt av kaffe. Stoler ikke på kaffekvernen. Han trenger to shots espresso til americano’en min, men velger å veie kaffen for å forsikre seg om at han fikk riktig mengde kaffe. Han har gjort dette før, men likevel gjøres det ikke instrumentelt, det gjøres med innlevelse. Enda bedre blir det når han skal lage en dobbel ”Cappuccino”, eller ”flat white” som han også kalle det, da virker det som han virkelig lever. Det synes som om kaffe betyr alt for ham, men det gjøre det ikke.

For i møte med menneskene skjer det noe. Han møter kundene med blikk, språk og timing. Ikke alt for mye ord og fakter og ikke alt for fort, men akkurat passe. Kundene blir møtt, betaler og får sin kaffe. Han møter den unge damen og den eldre mannen ganske forskjellig men likevel på samme dannede måte, som om mennesker ikke kan behandles helt likt. Innimellom sender han ett blikk i retningen av meg som skriver, som om han forstår at jeg er forfatter. Kanskje han også leser og skriver mye, eller kanskje han drømmer om å bli forfatter eller kunstner.

Plutselig er det en dame som spør ham om forskjellen på ”Cappuccino” og ”flat white”. Han forklarer, på engelsk, viser til en slags meny eller bok med oppskrifter. Det slår meg at damen kanskje egentlig ikke er så interessert i kaffe. Det er som om han forstår dette, men velger å forholde seg tett til spørsmålet om kaffe. Han danser videre med nye bestillinger av kaffe og nye kunder. Til og med kollegaen hans bak disken behandles som en ener. Hun er litt tyngre i uttrykket, alt går litt senere, det virker som om det bare er hun som får de vanskelige kundene. Han har ikke hatt en eneste vanskelig kunde, bare noen få som var litt vanskelig å avslutte samtalene med. Sånn kan det være å være artist.

Det er mange intellektuelle ved bordene her. Unge mennesker som prater om kunst og litteratur. Folk som sitter å skrive i sine loggbøker. Forfattere eller folk om vil blir forfattere, som sitter og skriver å sine Mac’er. Og så en eldre herre som står i hjørnet og leser. Kanskje er det han som er nærmest Shakespear når det gjelder klokskap. Han ser ut som om han er 90 år, men det er et par-tre ting ved ham som tyder på noe annet. Han har et meget klart blikk. Han står og leser, mens alle de andre sitter på høy-stoler eller ordentlige stoler. Han betaler ikke for kaffen. Dessuten er han den eneste som leser Odyssen av Homer.

Hva i all verden har dette med veiledning å gjøre? Mannen bak disken, kan være et svar. Han møter mange mennesker over det kaffe i løpet av en dag, og kanskje gjør han en positiv forskjell for like mange. Kvinnen bak disken kan være et annet. Lurer på om de vanskelige kundene er vanskelig før de kommer til henne, eller om de blir det i møte med henne. Mannen i hjørnet kan være et tredje. Han forteller meg at det aldri er for sent å lese Odyssen. Jeg tenker at det er aldri for sent, men noen ganger er det for tidlig.

Dagens historie kan altså relatere seg til veiledning på ulike måter. Men akkurat i dag gjenoppdager jeg den oppmerksomheten jeg får når jeg skriver. Skriving øker min oppmerksomhet på hva som skjer i øyeblikket. Skriving og oppmerksomhet – eller oppmerksomhet og skriving – har mye med veiledning og gjøre. Kanskje kan skriving være med å fange øyeblikk. Kanskje kan veiledning gjøres skriftlig. Over epost, eller skulder ved skulder. Tenk deg to mennesker som sitter og skriver til hverandre ved samme bord.

Plutselig forstår jeg hvorfor den gamle mannen får gratis kaffe.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.