Brev # 5 – Supermann, stress og ”stillface”

Vi snakker om øvelsen, caser som har gjort inntrykk, caser der det sto om sult, liv og død – og lederutvikling. Jeg er takknemlig for alt jeg får i samtalen, men vil avslutte for å koble meg på hverdagen igjen.

Skal vi runde av der?

Ja, øh, ok, men jeg har en liten ting. Det er en ting som frustrer meg. Under øvelsen, og ellers også så kan jeg stå i en gruppe og så tar jeg ordet, kommer med en mening eller et forslag, deler noen av mine tanker. Og så skjer det ingenting. Folk svarer ikke, ikke noen ord, ikke noe spesielt kroppsspråk. Så, etter noe sekunder så sier en annen noen om noe annet, og så går samtalen videre. Og så føler jeg meg skikkelig dum.

Jeg lytter, aner en sårhet her som jeg ikke har ant før. Og spør ham om han vil si litt mer om det, hvordan han opplever en slik situasjon. Han er snar innpå.

Ja, vi kan stå i en gruppe, jeg hiver meg innpå, tar ansvar, snakker ut i gruppa, og så kommer det ingen respons. Det skjer ingenting, og det synes jeg er skikkelig kjipt, skikkelig stressende. Da føler jeg meg dum, som om jeg er ingenting verd. Det handler om selvfølelsen, jeg føler meg mindre verd enn andre. Og ikke bare det, jeg er oppmerksom på det, vil gjerne jobbe med dette i min egenutvikling og det gjør det nesten enda verre. Den der oppmerksomheten på manglende respons i sosiale sammenhenger gjør meg skikkelig stresset. Og da er impulsen min enten å gi opp, eller å prøve mer. Når jeg gir opp, så trekker jeg meg unna og blir skamfull, og det er jo ikke artig og gir jo ingen utvikling. Når jeg prøver mer, så blir jeg frustrert og sint, og da blir jo folk redd og går i forsvar, og det gjør jo ikke saken noe bedre. Så vil jeg gjerne forklare, og så blir det bortforklaringer og så får jeg ingen respons igjen.

Jeg forstår han så inderlig godt. Så spør jeg han om han kan tenke at det handler om ”den andre”, relasjonen mellom dem og han selv. Om han kan unngå å ta all skyld, om det går an å frita seg selv for denne skylden og skammen.

Jeg vet ikke. Nå har det skjedd så mange ganger, med så mange forskjellige, og det eneste som er likt i alle disse situasjonene er jo meg, så jeg tenker at det er meg det handler om, at jeg ikke er så interessant, at jeg ikke er så mye verd.

Jeg bekrefter han, men forteller at jeg tenker at ”den andre” kan ta mye av ansvaret og skylden her. Det er nemlig ”den andre” som gir manglende respons – og det er en dårlig måte å kommunisere på. Du vet det der ”you can not not communicate”.

Og så forteller jeg om begrepet ”stillface”. Forteller at dersom han går på ”Youtube” og søker på ”stillface” så vil han se hva som skjer når et lite barn møter ett uttrykksløst ansikt hos mor. Først har de normal interaksjon, så ”faker” moren et ”stillface” og så blir barnet superstresset. Og det er mor sin feil det der, ikke barnet. Heldigvis bare skuespill.

Ok, jeg forstår litt mer, men hva kan jeg gjøre med dette, spør han.

Jeg tenker du kan starte med å anerkjenne dine styrker, og dem er det mange av, og så kan du prøve å anerkjenne denne sårheten. Den er sår, det gjør vondt, men den er også normal. Det er normalt å bli stresset når man møter ”stillface” hos ”den andre”.

Det andre du kan gjøre er å jobbe litt med temaet, si fra om hvordan du opplever å få ikke-respons. Jeg kan i alle fall si hvordan jeg opplevde deg når du delte dette temaet med meg her og nå. Jeg var takknemlig for historiene fra øvelsen, men det var dette siste som gjorde meg oppmerksom på deg på en ny måte. Jeg fikk se ”the real you”.

Og det tredje er at du helt sikkert har noen venner og kolleger som gir deg fin respons. Ta godt vare på dem for slike mennesker gjør deg godt!!

Det er ikke enkelt det her temaet. Men, det skjedde noe med stemningen i løpet av disse minuttene. Den ble litt letter. Og så ble det en kort klem som kommer til å vare lenge.

Jeg blir sittende å reflektere. Takknemlig for at han delte dette med meg og over han er akkurat slik som han er. Glad for at han skal til USA for å bli flyger. En skikkelig SUPER MANN. Sterk som bare det. Og sårbar for ”stillface”. Men nå vet han om det, kan jobbe med det og velge bort mennesker som tapper han for energi.

Og så fikk jeg ny tro på meg selv som veileder. Møtet gav meg energi til å gi alt i rollen som veileder for nye studenter. Jeg tror jeg kan møte dem med tilstedeværelse og respons. Jeg skal se dem, nyte øyeblikkene sammen med dem når de oppstår. Og så skal jeg være oppmerksom dersom jeg møter ”stillface” – for også jeg er sårbar. Alt dette lærte jeg i dag, av en SUPER MANN som blir stresset av ”stillface”. Hvem blir ikke det?

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.