Brev # 9 – En leksjon fra MENTOR’N

Dattera mi skulle spille fotballkamp. Bortekamp mot Langmoen, klubben der min MENTOR hadde vært trener og ildsjel i 10 år. Endelig skulle vi møtes, jeg skulle kombinere tilskuerrollen med møte med MENTOR’N – etter alt for mange år. Fantastisk å møtes igjen. Det er ”plugg and play”. Praten går lett, i to minutter. Så kommer det et par gutter på 10-12 år:

Hvordan gikk det med Everton i går?

De vant, selvfølgelig, de er best, mye bedre enn Man U!

Det får vi jo vite til helga, da skal jo Everton og Man U møtes!

Hvor var vi igjen? Jo, da vi gikk sammen på skole i Stavern. VM i friidrett i 1991 på TV og en høylytt diskusjon om hvem som var best å løpe:

Hei Rune, utrolig treff du hadde på treningen i går. Du skylder 50 kroner til klubbkassa!

He, hvorfor det?

Jo, det viste seg at du skjøt hull i nettet, så vaktmesteren måtte kjøpe nytt tau og bøte hullet i krysset, og det kostet 50 kroner altså. Så det er bare å betale!

OK, æ kødda bare, jævla bra skudd! 

Tilbake til 1991. Veddemålet vårt om hvem som var best på maraton. Vi veddet til lunsj og startet å løpe etter middagen. Medstudenten kjørte følgebil:

Hei, hvordan går det med broren din, lenge siden jeg har sett han på lenge?

Joda, han har bare vært syk noen dager!

Du må si til han at han må skifte til tørt etter trening og spise skikkelig kveldsmat, og det må du også gjøre. Hører du, og få mamma til å lage skikkelig kveldsmat til dere fotballgutter, dere driver jo snart toppidrett. Og så rydder dere rommet deres skikkelig – det handler om å gjøre mamma glad.  

Så ser vi på kampen, han gir noen tilrop til dattera mi, om at hun er dyktig til å lese spillet. At hun har full kontroll bak der. Så da leser hun spillet enda bedre, er i forkant av situasjonene. Og så kommer det noen “snørrunger” forbi:

Dæven, e du her i dag også. Kjempebra. Hva er “rekk’en” på vippinga nå da?

Klarte 49 i går!

Dæven 49, og du da?

Æ klarte 38!  

Dæven så bra da, klarer dere ny “rekk” så blir det kake i kiosken, seriøst!

Og så får vi snakket litt om maratonen, han husker ikke hvem av oss som vant, bare at det ble mørkt og at det var en “fair match”.

Roald, vi klarte det, vi fikk ny pers. Æ klarte 58 og Criss klarte 50, fy faen du skylder oss kake.

Kake skal bli gutter, kom igjen det e kake.

Dæven, e du du som e i kiosken Guri, kake til gutta, hvordan går det i kiosken i dag, satt på det beste mannskapet i dag ser jeg!

Kampen er ferdig, MENTOR’N skal trene laget sitt og vi skal hjem. Vi avtaler kaffe i by’n.

Kjører mot by’n. Dattera er fornøyd, var verdensmester for en dag. Herlig å være keeper når alt fungerer. Jeg er litt misfornøyd. Hva er det jeg kjenner på? Det var jo artig å møte MENTOR’N igjen. Fantastisk fyr det der! Motivator av det sjeldne! Likevel er det som om jeg er litt skuffet. Hva kan det være? Så, oppdager jeg hans styrke. Han ser jo alle: meg, dattera mi, guttene på feltet og dama i kiosken. Det er hans styrke. Min svakhet er at jeg ønsker litt mer enn min del av hans oppmerksomhet. Så svak og så barnslig er jeg. Gleder meg til kaffen i by’n. Da blir det bare oss to.

Men, jeg skal prøve å lære litt av han. Være hjertelig tilstede for flere. Og så skal jeg huske på at vi alle er som 10-12 år gamle gutter og jenter – vi liker å bli sett. Og så en saksopplysning til slutt: Han husker veldig godt hvordan det gikk på den maratonen i 1991 – for det er ingenting i veien med hodet til MENTOR’N!

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.