Øyeblikk 3 – Et møte med angsten i meg selv (og andre)

Jeg er nytilsatt skvadronsjef ved en av Luftforsvarets stasjoner. Det er mitt ansvar å sørge for tilstrekkelig trening og opplæring av operatørene i  operasjonsrommet. Gjennomføring av morgenbrief er også mitt ansvar. Denne morgenen sitter vi i briefingrommet og hører på den delen av briefen som blir holdt av en tekniker. For å gjøre en lang historie kort; briefen var slett ikke bra gjennomført og obersten kikket på gruppesjefen med tydelig sinne. Gruppesjefen (som er min sjef) tok meg til side etter briefen og var tydelig på at “Dette er for dårlig. Dette bør du få gjort noe med innen i morgen”.

Jeg ble stående igjen oppe i briefingrommet for å vente på at det skulle tømmes for folk og i det teknikeren passerer meg, tar jeg forsiktig tak i armen hans og ber han vente litt. Han ser redd ut, sier jeg til meg selv. Jeg spurte om han ikke kunne komme opp til meg etterpå. På mitt kontor. Hvorfor det? freste han, Jeg har jo ingenting å snakke med deg om. Jeg har alt for mye å gjøre.  Med de ordene snudde han om og forlot rommet. Jeg ble stående igjen en stund mens jeg funderte på hva jeg skulle gjøre.

Skal jeg gå etter ham, har jeg tid til det?, jeg kan jo bare sende ut en mail til alle om at vi må skjerpe oss på morgenbrief. Han har sikkert mye å gjøre. Jeg kjenner en klump i magen som tar til å vokse. 

Jeg bestemmer meg likevel for å gå ned i underetasjen der teknisk avdeling holder til. Teknikeren holdt på med å laste inn noe på en datamaskin.

Å ja, morgenbriefen ja. Ja den var ganske dårlig i dag. Jeg hadde litt lite tid å forberede den og følte at jeg hadde en dårlig dag. Om det er noe spesielt? Neida, det er ingenting. Briefen blir bedre i morgen. Noe mer?

Jeg får en følelse av at det er noe han ikke forteller meg. Han ser trist ut. Flakker med blikket, ukomfortabel. Smilet rekker ikke opp til øynene.

Jeg  deler mine  undringer og spør om ikke vi kan sette oss inn på nabokontoret litt. Der inne kommer alt. Absolutt alt. Om kona som vil gå fra ham, om ungene han kanskje får treffe bare i helgene, om frykten for å miste jobben.  Om sjefen som ikke ser ham, som ikke anerkjenner arbeidet hans. Hulkende og gråtende kommer alt frem.

Min egen frykt for å ikke strekke til, ikke tørre å ta tak i problemet, er borte. Det er bare oss to i rommet, i verden. Jeg lytter, lenge, prøver å forstå, ber han fortsette å snakke, lytter enda mer. Prøver ikke å løse noe, bare være. Med ett er det bare to medmennesker som snakker sammen. Deler. Er.

Å være en lyttende leder er å  være imøtekommende, lyttende og sanselig til stede. Som Sokrates forsøkte å fortelle oss; det å forstå, det virkelig å forstå, det er å være (Hansen, 2008, p. 190)

Jeg visste ikke at samtalen skulle ta en slik vending. Jeg hadde forventet at vi skulle snakke om plansjer som burde oppdateres eller presentasjonsteknikk. Jeg hadde ikke forventet dette. Og det gjorde meg livredd i starten. For jeg var ikke sikker på mine egne evner til å kunne håndtere et eventuelt følelsesmessig utbrudd. Men du trenger ikke lang utdanning for å være et medmenneske. du må bare ha mot nok til å være der for andre. Lederskap krever relasjonelt mot. Det er trenbart.

cave

 

The very cave you are afraid to enter turns out to be the source of
what you are looking for.
The damned thing in the cave
that was so dreaded
has become the center.

-Joseph Cambbell

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.