Øyeblikk 10 – Å tvinge noen til å være oppmerksom

 “Tvinge et menneske til en mening, en overbevisning, en tro, det kan jeg i al evighed ikke;; men eet kan jeg….: Jeg kan tvinge ham til at blive opmærksom.” (Søren Kierkegaard,  1844).

Ved lederutviklingsprogrammet Base Camp er de deltagende lederes refleksjon over egen praksis et sentralt element i programmet. Å dele erfaringer fra sin lederpraksis gjøres i små og store grupper.  Ideen om en reflekterende praksis er et alternativ til den tradisjonelle praksisepistemologi (Schön, 2001, s. 286).

I samtale med veilederne ved programmet så ser vi at veilederne legger vekt på  den veiledende dialogen av deltagerne som sentral nøkkelprosessen for læring. Det settes av mye tid til at deltagerne skal kunne reflektere og dele disse refleksjonene med andre deltagere både med og uten veileder til stede. Når veileder er til stede, bruker han sin kunnskap og erfaring for å veilede deltagerne. I måten veileder prater og fremstår på bruker han et språk i sin dialog som deltagerne “tar inn” og etterligner. Det blir etter hvert lettere for deltagerne også å bruke det samme språket.

Denne refleksive praksisen som kan sees på som en formell metode om læring er jo ikke et helt nytt konsept. Helt siden antikken har vi hørt om filosofene som var glade i å reflektere og Sokrates var jo en av de mest kjente i så måte. “Sokrates’ måte å praktisere samtalen på kunne ofte virke brutal. Han vandret omkring på gatene, stoppet folk han møtte og spurte dem rett ut hva de mente om seg selv” (Fløistad, 1996, s. 158). Nettopp slik Sokrates hadde gjort, gikk Søren Kierkegaard inn i dialog med ukjente på sine daglige spaserturer gjennom Købenshavns gater. Han kalte det for sitt daglige “menneskebad” (Harris & Lagerström, 2009). Både Sokrates og Kierkegaard var opptatt av å tvinge menneskene til å stoppe opp litt og reflektere. Dette er også noe som blir trukket frem i dialogen med veilederne på Base Camp, det at veilederne får deltagerne til å reflektere selv om de føler en viss motstand. Veilederne holder dem i her og nå fokus. De “tvinges” til å bli mere oppmerksomme.

 “Men så tror jeg at det vi som veiledere, og også jeg, er at vi lar dem på sett og vis falle litt til ro, vi lar dem få lov til å reflektere over seg og sitt og vi tillater dem ikke å flykte vekk fra den refleksjonen” (veileder på Base Camp).

“Og så hanker vi dem inn igjen og på et vis legger til rette for, og tvinger dem til å reflektere innover. Og dette kunne dem jo ha gjort alene, men når en reflekterer alene, så er det fort gjort å reprodusere tidligere tanker. Så det jeg tror at jeg som veileder representerer er den her: – nå sitter vi på stolen her, nå er vi her, holder dem her og nå” (veileder på Base Camp).

Veilederen sørger her for at deltageren holder fokus på det som skjer her og nå i refleksjonssammenheng (Schön, 1987). De “tvinges” til å holde fokus på seg selv og dele de tanker de gjør seg rundt dette. Dette gjøres i den påfølgende dialogen som ledes av veilederen. Veilederne tillater ikke at deltagerne ”forsvinner ut av øyeblikket”.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.