Øyeblikk 14: Når livet kommer på besøk

Livet spurte Døden: “Hvorfor elsker alle meg, men hater deg?”
Døden svarte: “Fordi du er en skjønn løgn, men jeg er en smertefull sannhet”

Et sentralt tema i livet er døden. For de fleste er det en ubehagelig tanke at vi en gang skal dø, alt vi skal forsvinne for godt er en lite tiltalende tanke. For noen blir forholdet til døden så komplisert at det ødelegger livet.

Jeg gjør meg noen refleksjoner over livet og døden for tiden. En person jeg satte umåtelig pris på har nå gått bort, og dikotomien lykke/sorg dukker opp i min bevissthet. En legger merke til de alle lykkelige menneskene rundt seg når en selv er meget trist.

Så hva er egentlig lykke?   Begrepet har vært diskutert i tusenvis av år og vi har ikke kommet frem til en enhetlig definisjon av hva lykke er.

“Man kan verken spå eller forutse de forholdene som skaper lykke; man snubler simpelthen tilfeldig over dem på en heldig dag, ved verdens ende et sted, og klamrer seg til dagene, som til medgang eller berømmelse” – Willa Carter (1902), “Le Lavandou”

Mange vil hevde at lykke er noe av det viktigste i verden. Begrepet er synlig i dagligtale, i utallige romaner, dikt og annen kunst. I kristendommen er paradiset det du skal komme
Nesten alle mennesker er enige i at lykke er noe av det viktigste her i verden. Vi ser dette av hvordan folk snakker, av utallige romaner, dikt og annen kunst. Vi ser det av de mange og lange selvhjelpslitteraturhyllene i bokhandlene. Vi ser det i vår kristne kultur i de ideer folk gjør seg om paradis. Poul Dissing sier det. Til og med Aftenposten bekrefter dette synet. Enkelte mener nok at deres egen lykke ikke er så viktig, de er villige til åofre seg selv for at andre kan ha det bra, fremtidige generasjoner for eksempel. Men dette viser ikke at de ikke verdsetter lykken høyt. De verdsetter den faktisk så høyt at de er villige til å ofre seg selv for at andre kan bli lykkelige. Enda andre ser ut til å gi blaffen i lykken, som for eksempel Nietzsche som sa at lykken ikke er noe for det frigjorte menneske—den er for “faktorer, kristne, kyr, koner, engelskmenn og andre demokrater”(Götzen-Dämmerung, Was den Deutschen abgeht, s. 38). Livet er bedre når man lever det i en ubehagelig men sann lidelse enn i et løgnaktig velbehag. Men dette er kun en annen konsepsjon om lykken enn de fleste har, på ingen måte nødvendigvis en avvisning av lykken som slik.

Hva er lykke?

Størsteparten av den greske etikken beskrives gjerne som eudaimonistisk. Eudaimonia oversettes som regel med lykke, men betyr snarere «det å være besatt av en god ånd». Platon og Aristoteles skiller mellom lykke og lykksalighet. Ifølge Platon består lykken i harmoni i sjelen. Hver av sjelsevnene har sin dyd eller «dygd» (arete). Tenkningens dyd er visdom, viljens dyd er mot og begjærets dyd er måtehold. Når alle disse dydene er i harmoni, blir man et rettferdig menneske, og et rettferdig menneske er ifølge Platon et lykkelig menneske. Aristoteles har beslektede tanker. Lykke er noe langt mer dyptgripende enn nytelse. En nytelse er alltid kortvarig, mens lykken er noe som utfolder seg gjennom et helt liv (eller i det minste store deler av livet). Lykken er knyttet til at man er i virksomhet og får utfoldet sine evner til det ytterste.

I dagens høyteknologiske og høyhastighets samfunn stiller jeg spørsmålet om å forholde seg til følelsene blir støy og hindringer for intelligente handlinger. Ble kjærligheten funnet opp av europeiske poeter i middelalderen eller er det en naturlig del av vår menneskelige karakter?

For en stund tilbake så jeg en reportasje fra miniputtstaten Bhutan. Et land med en regjering som prøver iherdig å indoktrinere befolkningen med hva som er nødvendig for å leve et lykkelig liv. Her innfører myndighetene noe som hørtes ut som brutto nasjonal lykke. Myndighetene påberoper seg at befolkningen er meget lykkelig.
Tempoet i dette jordbruksamfunnet i Himalaya i Sør Asia er betydelig lavere og myndighetene jobber hardt for å bevare og beskytte tradisjonene i landet. Fokus på de nære ting, og befolkningen skal slippe å tenke på inflasjonen, arbeidsløshet, fraflytting og store sosiale forskjeller..

Og befolkningen sier tilsynelatende at de er lykkelige. Er de det? Kan lykke måles? Eller er det bare et misbrukt ord som gjør hverdagsmennesker deprimerte? Kanskje er all denne higen etter å være lykkelig det som gjør oss ulykkelige? Kanskje bør vi rette fokuset mot kjærligheten.

Fra radioen kunne jeg høre en sang som jeg googlet teksten på;

“Sometimes late at night I lie awake and watch her sleeping. She’s lost in peaceful dreams. So I turn out the lights and lay there in the dark. And the thought crosses my mind; If I never wake up in the morning, Would she ever doubt the way I feel about her in my heart? If tomorrow never comes, will she know how much I loved her?”

Denne teksten som Ronan Keating så vakkert fremfører, vekker mange assosiasjoner i meg og min refleksjon tar meg med over i en sinnsstemning hvor jeg tenker over hvordan jeg tar vare på de som står meg nært. De som du er glad i. Kan man si for ofte hva man føler? Jeg tror ikke det.

 

 

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.