Øyeblikk 15 – Veiledningens gyldne øyeblikk

img_2104Samtalen er i ferd med å avsluttes og veilederen spør om  “Er det er greit for deg å avslutte nå? ” Eleven svarer raskt:  “Ja, avslutte ja. Det er helt greit”. Men veilederen fornemmer et drag over ansiktet som forsvinner like raskt som det kom.

“Jeg fikk en følelse av at han hadde mer på hjertet” Så jeg spurte ham om ikke han kunne fortelle meg om det han kjente på akkurat nå.  Eleven fortalte deretter med gråtkvalt stemme om det som hadde skjedd hjemme. Om familiemedlemmet som var alvorlig syk. Og hvor vanskelig det  var å få studert og prestert akkurat nå.

Hvordan kan du som veileder finne disse forløsende øyeblikkene? Og hvordan finne relasjonelt mot i deg selv til å ta tak i de?

Hvordan skal du som veileder kunne bidra til å finne de ”gylne øyeblikkene” i veiledningen? Jeg velger å kalle dette for de øyeblikkene der veilederen oppfatter noe som blir kommunisert fra deltageren som veilederen dveler ved/undres over og lar deltageren utdype/fortelle mer om. Hvordan klarer veilederen å skjønne når og hvordan han skal be deltageren snakke mer om et emne eller en opplevelse? Hvordan bidra til personlig utvikling gjennom å ta tak i disse gylne øyeblikk?

Dette er ikke lett og krever trening. Trening i å lytte, oppfatte kroppsspråk og trening i å tørre å ta tak i det som skjer her og nå. Mange veiledere mangler mot til å stole på intuisjonen sin og da kan slike gyldne øyeblikk bare forsvinne forbi.

Å ta inn veisøkeren

“Vi kan vite mer enn vi kan si”      (Polanyi, 2000, s. 16)

Veilederen tar disse beslutningene på forholdsvis vag informasjon og prøver å følge nøye .med på deltagerens kroppsspråk i situasjonen.  Og bruke sin intuitive evne når man fornemmer noe. Dette kan vi kalle å  ”å ta inn veisøkeren”.

Hva jeg gjør når jeg tar inn veisøkeren? I stort engasjerer jeg meg med hud og hår. Jeg går inn med hele meg, så mange ganger jeg greier. Med tanker og følelser og med et positivt menneskesyn, et engasjement og interesse for å ta inn deltageren. Slik er jeg i stand til å ta inn de gylne øyeblikkene (intervju med veileder).

Dette kan vi se i sammenheng med det Gladwell (2005) beskriver i sin bok Blink – the power of thinking without thinking. Gladwell viser til at beslutninger tas ofte basert på intuisjon og ved å bruke alle sanser i situasjonen (Gladwell, 2005). Det er som om veilederen skjønner hva eleven i noen tilfeller prøver å kommunisere, men ikke klarer å uttrykke. Her kan veileder hjelpe til med undrende og gode spørsmål. Denne undringen er det Grendstad viser til at Polanyi (Polanyi, 2000) kaller kontemplasjon. Denne undringen beskrives som viktig for å få bedre innsikt i hva som skjer i veiledningen (Grendstad, 2007). Her bruker veilederen alt han lært av viten og kunnen og søker å omsette dette på en praktisk klok måte.

Improvisasjon?

Ingen situasjon er lik og hans evne til å improvisere blir satt på prøve. Er det dette som er veilederens kunst? Å kunne omsette sin visdom og improvisere frem de gylne øyeblikk. Øyeblikk vi ikke har sett før? Dette krever virkelig at veileder er tilstede i øyeblikket, som er en forutsetning for å kunne drive god improvisasjon. Ordet improvisasjon kommer fra det latinske improvisio som betyr “det som ikke er sett før”. Improvisasjonen har vært en integrert del av det å fremføre kunstneriske aktiviteter fra antikken og frem til vår tid. For Aristoteles var improvisasjon historisk sett nødvendig for utviklingen av kunst, men var i seg selv ikke kunst. (Steinsholt & Sommerro, 2006b, p. 12) Steinsholt (2006b) beskriver det som “å være på den andre siden av ingensteds”. Ingen kan være helt sikre hva som befinner seg på den andre siden, men samtidig er det ukjente viktig for selve dynamikken i den improviserende praksis.

Steinsholt hevder at spontanitet ikke er uforenelig med det å reflektere nærmere over hva man vil spille. Spørsmålet om spontanitet, hvor mye en bestemt improvisasjon er planlagt på forhånd, og hvor mye som egentlig skjer i øyeblikket, har mer med gradsforskjeller enn kvalitative forskjeller å gjøre (Steinsholt & Sommerro, 2006b, p. 31).

Alle som er opptatt av improvisasjon vet at det å improvisere ikke betyr at alt går; den vil, som samtalen, alltid finne sted innenfor bestemte rammer, og all improvisasjon vil i mer eller mindre grad bygge på ferdigsydde motiver og klisjeer som anvendes når nye fremføringer skapes (Steinsholt & Sommerro, 2006b, p. 17)

Så det å slippe seg løs, tørre å bruke intuisjonen sin, ta inn veisøkeren og gi seg hen til det som skjer her og nå i samtalen blir viktig for å kunne utøve god veiledning. Og de forløsende spørsmålene som kan skape ytterligere vekst for veisøkeren er det virkelig verdt å være på vakt ovenfor. Disse gylde øyeblikkene.

 

 

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.