Øyeblikk # 28 – Å finne sin vei til praktisk klokskap

Min påstand er at lederskap og veiledning  ikke handler ikke bare om det du kan, det du har allerede lært – men mer om din evne til å lære. Dette krever en god porsjon ydmykhet i sin tilnærming til lederskapet ( og til veiledningen). Som Sokrates sa: “Jeg vet bare en ting; og det er at jeg ikke vet noe”.

Kan man gjennom en filosofisk undring finne den sanne vei til visdommen – til denne praktiske klokskapen? Finnes den? Hvordan kan den utvikles? Aristoteles (384 – 322 f Kr) er en av de største filosofene i den europeiske filosofitradisjonen. Han var ute etter å gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden – i motsetning til Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme.

Aristoteles var også en veileder. Han veiledet Alexander den store i fem år til den Aristotelesfremtidige kongen fylte 13 år, men det er ikke sikkert at Aristoteles sin veiledning hadde noen påvirkning på hans politiske karriere (Grint 2005). Imidlertid påstås det at Aristoteles påvirket leselysten hans og Alexander ble jo en av de mest berømte lederne i verdenshistorien. Så kanskje klarte Aristoteles å påvirke denne fremtidige lederen til lære seg å lære.  I veiledningen her på Luftkrigsskolen er dette et sentralt poeng. Å stimulere til læring. Gjennom veiledning, praktiske caser, øvelser, refleksjon og en god dose teori søker vi å utvikle evnen til å lære på en klok måte.  Vi ønsker å utdanne offiserer som kommer ut fra vår høyskole med økt praktisk dømmekraft og klokskap.

Aristoteles forsøkte å fortelle oss at veien til å finne klokskapen er ikke bare å lære den teoretiske kunnskapen – episteme – og ikke bare bli fanget av de gjentagende ferdigheter – techné-, men heller noe som også inkluderer praktisk klokskap – phronesis.

Aristoteles viktige poeng – og her skiller han seg fra Platon – er altså at kunnskapen har mange former og den vitenskapelige er bare en av de.

Brunstad (2008) argumenterer for at både techne og episteme representerer to grunnleggende kunnskapsformer, som naturlig hører med i enhver yrkesutøvelse. En god offiser, så vel som en god leder, må kunne fremvise gode praktiske ferdigheter og en stor grad av teoretisk innsikt. Dette må tas med inn i praksisfeltet og utvikle en felles målforståelse.

Phronesis i henhold til Aristoteles kan sies å være en praktisk kunnskap som fremstiller seg i handling ved hjelp av praktisk dømmekraft. Praktisk dømmekraft er spesielt interessant med tanke på lederens praksis og moralske overveielser som han til daglig står overfor. Denne praktiske kunnskapet lar seg vanskelig dokumentere, men kan likefullt være av god kvalitet og levere resultater.

Klokskap (gr. phronesis) er en ferdighet til å foreta gode overveielser, ikke primært om enkeltheter, men for det som er godt og tjener livet som helhet (Tollefsen, Syse, & Nicolaisen, 2005, s. 142). Gjennom min reise i diverse litteratur, finner jeg at phronesis er ikke et begrep det er lett å få taket på. Jeg mener det er mulig å bruke de gamle filosofiske begrepene som en inspirasjon for videre undring rundt egen praksis. Ved å gjøre dette kan du risikere å se at det du gjør i din profesjonelle praksis blir tydeligere.

Så la oss risikere dette sammen.

Refleksjon over egen praksis

Vi lever i ikke i antikken og vi kan heller ikke se verden slik de gamle filosofene oppfattet den. Men erkjennelsen av spenningen av å bli inspirert av dette tankegodset fra antikken og muligheten for å bringe det inn i vår virkelighetsforståelse kan være med på å frembringe noen undringer som gjør at du kan stoppe opp og reflektere over din egen praksis.

Det jeg tar til orde for er  å etablere et mer åpent syn på egen praksis, og i møtet med vår egen forforståelse og den praksisteori som finnes innen fagfeltet, kan vår egen refleksjon rundt emnet inspirere oss til videre undring rundt vår egen profesjonsutøvelse.

Vi må etterstrebe å utdanne våre ledere slik at vi lar de tro at det ikke er fasiten som står i lærebøkene, men at bøkene gir kun forskjellige perspektiver i deres jakt på å lære om lederskap. Vi må selvsagt sørge for å gi de kunnskap gjennom leksjoner (episteme), slipe deres ferdigheter gjennom praktiske øvelser (techne), og veilede de til å anvende dette  med klokskap (phronesis).

Denne klokskapen kan bare sikres gjennom å oppleve og utøve lederskap på egen hånd. Og veiledning blir en viktig nøkkelfaktor.

Referanser:

Brunstad, P. O. (2009). Klokt Lederskap – mellom dyder og dødssynder. Oslo: Gyldendal.

Eikeland, O. (2008). The Ways of Aristotle – aristotelian phronesis, aristotelian philosophy of dialogue , and action research. Bern: Peter Lang.

Flyvbjerg, B. (2001). Making social science matter – Why social inquiry fail and how it can succeed again. Cambridge: University Press.

Grint, K. (1997). Learning to lead: Can Aristotle help us find the road to wisdom?Leadership(3), ss. 231-246.

Tollefsen, T., Syse, H., & Nicolaisen, R. F. (2005). Tenkere og ideer: Filosofiens historie fra antikken til vår egen tid. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.