Øyeblikk 30 – Grip Øyeblikket


Det er ikke hvem du er men hva du gjør som definerer deg

Under en case på øvelse teamutvikling står studentene fast . De har vanskelig for å se løsninger.  “Det må jo være slik det er meningen vi skal løse oppgaven? ” De fortsetter til stadighet å gjøre ting slik de alltid har gjort. Graver seg ned i detaljene. Og noen av de mest kreative blir konforme og deler ikke sine ideer. Gruppen er nesten i ferd med å gi opp. Da griper veilederen inn. Han tvinger studentene til å stoppe opp og skifte perspektiv.

Scenen som utspilte seg  minner meg om  en av mine favorittfilmer. Det er filmen Dead Poets Society. Denne filmen tar opp  mange interessante aspekter rundt læring, konformitet, inspirerende lederskap og det å ta ansvar for egen læring/liv.  Her møter vi lærer Keating som ønsker at elevene hans ikke skal holdes tilbake av forutinntatthet.

I filmen startet læreren John Keating den første undervisningstimen med å fortelle elevene om metaforen Carpe Diem og fortsetter å overraske når han ber elevene om å rive ut innledningen i læreboka. Han ville ikke at elevene skulle lære om hvordan et dikt skulle være bygd opp og hvilket mønster de måtte følge når de begynte å skrive poesi. Meningen hans var at de skulle lære å tenke selv og bruke kreativiteten sin.

Underveis i casen blir studentene stoppet av veileder. Han forteller om metaforen Maur og Ørn. Om det å se på det som skjer fra et ørne perspektiv. Skifte perspektiv. Unngå konformitet. I filmen kostet det lærer Keating jobben. Det slipper forhåpentligvis denne veilederen. Studentene tok godt vare på øyeblikket og løste oppgaven forbilledlig. Men denne gangen tenkte de helt annerledes.

Filmen kan absolutt brukes som diskusjonsutgangspunkt for vordende ledere i Luftforsvaret og kanskje også for  våre egne godt etablerte lærerkrefter ved skolen?

Det er faktisk mulig å trekke parallellen mellom lærer Keating og Sokrates, og som de første filosofene ønsker Keating at sine studenter skal stille eksistensielle spørsmål. Han følger ikke den tradisjonelle læremetoden ved gutteskolen. I stedet for å begrense guttenes naturlige nyskjerrighet viser han dem hvordan de kan utvide sine horisonter. De lærer å være undrende og de opplever at dette er med på å flytte grenser for hva de tør å prøve. Han viser de forskjellige perspektiver, blant annet ved å la de stå på kateteret for å se hvordan perspektivet forandrer seg. I en øvelse ute i skolegården demonstrerer han at alle skal “gå sin egen vei”eller velge å ikke gå i det hele tatt, og ikke blindt gå i fotsporene til den som går foran.

Er det nok takhøyde eller er vi opptatte av at studentene skal være konforme og gå i takt ?? Utdanner vi konforme nikkedukker og er lederutdanningen god nok for våre mottakere i Luftforsvaret?

Jeg mener også at filmen reiser spørsmål med hvor langt en veileder skal gå på utsiden av etablerte retningslinjer med intensjonen å motivere og inspirere studentene. Han tråkket tydeligvis over en del grenser også her og lærer Keating fikk ikke mye støtte hos sine medkolleger. Hvor gode er vi til å tenke nytt ? Støtter vi de som tenker annerledes?

Hva synes du kjære leser? Klarer du å se på det som skjer rundt deg fra et ørne perspektiv? Kan du rive ut noen sider fra Livets Bok? Den delen som hele tiden forteller deg at du må gjøre ting slik du alltid har gjort. Evner du ( les: tør du) å tenke nytt?

Jeg vet at jeg i enda større grad som leder og veileder kan gripe øyeblikket. Gripe dagen og ta inn det som skjer her og nå. Det gir resultater.

Carpe Diem !

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

1 Kommentar

  1. Jess, så bra et innlegg og så bra at du tar med scenen fra “dead poets society” med den ganske gode Robbie Williams. Inspirerende innlegg, et av dem som bare må være med i den endelige boken!!

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.