Øyeblikk 37 – Veilederens gyldne øyeblikk – om å følge sin intuisjon

Jeg har lyttet til  veisøkeren en stund nå. Det er et eller annet i kombinasjonen  med historien hans og kroppspråket som jeg lurer på hva er.   Det slår meg at han virker trist, men jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor jeg tror det. Bør jeg sjekke det ut? Kan jeg stole på intuisjonen min? På magefølelsen?  Hva hvis jeg tar feil?

 

Ordet intuisjon kommer fra det latinske intueri, som betyr «å se» eller «å betrakte noe».

-“Når du intuitivt «ser» noe, så erkjenner du dette direkte. Intuisjon er en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en idé, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak”, sier Geir Kirkebøen. Han er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo og forfatter av Universitetsforlagets bok «Hva er intuisjon» fra 2012. I psykologien skilles det mellom intuitiv og analytisk tenkning, eller det den israelsk-amerikanske psykologen og nobelprisvinneren i økonomi Daniel Kahneman omtaler som å tenke fort og langsomt. Vi bruker intuitiv tenkning mest. Analytisk tenkning krever mer av oss, den er kontrollert og tar lengre tid.

Under intervjuer med veiledere på Base Camp lederutviklingsprogram er det et gjentagende tema som kommer til forgrunnen. Det å kunne bidra til å finne de ”gylne øyeblikkene”. Dette beskrives som øyeblikkene hvor veilederen oppfatter noe som blir kommunisert fra deltageren som veilederen dveler ved/undres over og lar deltageren utdype/fortelle mer om. Hvordan klarer veilederen å skjønne når og hvordan han skal be deltageren snakke mer om et emne eller en opplevelse? Hvordan bidra til utvikling gjennom å ta tak i disse gylne øyeblikkene?

Hva jeg gjør? I stort engasjerer jeg meg med hud og hår. Jeg går inn med hele meg, så mange ganger jeg greier. Med tanker og følelser og med et positivt menneskesyn, et engasjement og interesse for å ta inn deltageren. Slik er jeg i stand til å ta inn de gylne øyeblikkene (intervju med veileder).

Å ta inn veisøkeren

Etter å ha intervjuet mange erfarne veiledere ved Base Camp ser vi at veilederen tar disse beslutningene på forholdsvis vag informasjon og prøver å følge nøye med på deltagerens kroppsspråk i situasjonen. Dette kaller veilederne ”å ta inn veisøkeren”.

Det er som om veilederen skjønner hva eleven i noen tilfeller prøver å kommunisere, men ikke klarer å uttrykke. Veilederen bruker sin intuisjon, sin erfaring, sin magefølelse. Dette kan vi kanskje se i sammenheng med det Gladwell (2005) beskriver i sin bok Blink – the power of thinking without thinking. Gladwell viser til at beslutninger tas ofte basert på intuisjon og ved å bruke alle sanser i situasjonen (Gladwell, 2005).

Denne undringen er det Grendstad viser til at Polanyi  kaller kontemplasjon (Polanyi, 2000). Denne undringen beskrives som viktig for å få bedre innsikt i hva som skjer i veiledningen (Grendstad, 2007). Her bruker veilederen alt han lært av viten og kunnen og søker å omsette dette på en praktisk klok måte. Ingen situasjon er lik og hans evne til å improvisere blir satt på prøve. Er det dette som er veilederens kunst? Å kunne omsette sin phronesis og improvisere frem de gylne øyeblikk. Øyeblikk vi ikke har sett før? Dette krever virkelig at veileder er tilstede i øyeblikket, som er en forutsetning for å kunne drive god improvisasjon. Ordet improvisasjon kommer fra det latinske improvisio som betyr “det som ikke er sett før”. Improvisasjonen har vært en integrert del av det å fremføre kunstneriske aktiviteter fra antikken og frem til vår tid. For Aristoteles var improvisasjon historisk sett nødvendig for utviklingen av kunst, men var i seg selv ikke kunst. (Steinsholt & Sommerro, 2006b, p. 12) Steinsholt (2006b) beskriver det som “å være på den andre siden av ingensteds”. Ingen kan være helt sikre hva som befinner seg på den andre siden, men samtidig er det ukjente viktig for selve dynamikken i den improviserende praksis.

Steinsholt hevder at spontanitet ikke er uforenelig med det å reflektere nærmere over hva man vil gjøre. Spørsmålet om spontanitet, hvor mye en bestemt improvisasjon er planlagt på forhånd, og hvor mye som egentlig skjer i øyeblikket, har mer med gradsforskjeller enn kvalitative forskjeller å gjøre (Steinsholt & Sommerro, 2006b, p. 31).

Alle som er opptatt av improvisasjon vet at det å improvisere ikke betyr at alt går; den vil, som samtalen, alltid finne sted innenfor bestemte rammer, og all improvisasjon vil i mer eller mindre grad bygge på ferdigsydde motiver og klisjeer som anvendes når nye fremføringer skapes (Steinsholt & Sommerro, 2006b, p. 17)

Vår intuisjon er en av våre intellektuelle evner, som hvert enkelt menneske kan utvikle. En viktig del for å kunne skape nye og bedre resultater. Hvis vi trener oss på å bruke den. Ved å trene opp vår sensitivitet ovenfor andre mennesker og oss selv, kan vi også bli dyktigere til å bruke vår intuisjon. Noen av oss har denne evnen medfødt. For de fleste andre, må vi bare bruke tid på å trene. Vi må aktivt gjøre noe hver dag for å få til forandring, og vi må være villige til å gjøre jobben selv. 

Så hva har dette å gjøre med veiledning og ledelse?  Hvordan bruker du din intuisjon? Tør du det?  Det er viktig at vi må kjenner oss selv, våre styrker og sette fokusen der. Prøve å forstå hvordan våre tanker påvirker oss og vårt liv. Det er som om at vi kan drive en indre veiledning av oss selv gjennom vår sensitivitet. En leder som velger å utvikle seg selv, og er villig til å lære har alltid en større mulighet til å bruke sin indre kraft. Og den kraften kan være din intuisjon. Du må tørre å stole på denne kraften i deg. Du må også tørre å “lytte” til dine egne fysiske opplevelser, som følelser i magen, brystet, prikking i huden osv. Disse indikatorene er med på å hjelpe deg til å vite hva din intuisjon prøver å fortelle deg. Kan jeg tråkke feil her? Kan intuisjonen lede meg i feil retning? Jeg har jo tatt feil før… Og vips er jeg i den analytiske tenkningen.. Den tok meg ut av samtalen.. Så mye for å være tilstede i øyeblikket  (blogginnlegg),

Et apropos:

Refleksjonens trussel?

Improvisasjon kan også være en trussel hvis man tror at dette er det praktikeren baserer seg på i stedet for å forberede seg. Schön (2001) sier at selv om refleksjon i handling er gjennomførbart så kan det også være farlig. Han hevder at refleksjon i handling i noen tilfeller kan være en selvmotsigelse. Fordi i enkelte situasjoner kan det å stoppe opp for å reflektere føre til uante konsekvenser. Schön trekker frem følgende eksempler: Soldaten som er i skuddlinjen og stopper opp for å reflektere kan være død i neste sekund. Når vi tenker på hva vi gjør, så bringer vi en kompleksitet opp til overflaten som kan influere på handlingens flyt. Kompleksiteten som vi kan håndtere i det ubevisste, paralyserer oss når vi blir den bevisst. Hvis vi reflekterer i handling, kan det utløse en uendelig degenerering av refleksjon over handling som fører til refleksjon over handling (Schön, 2001, s. 234). Men ikke alle praksissituasjoner er slik. Selv når rommet for handling er kort, kan utøverne trene seg opp til å tenke over sine handlinger, og en slik trening bør få en mer sentral plassering i utdanningen av  “profesjonelle  kunstnere”  (Schön,  2001)

 

Referanser

Kirkebøen, Geir (2012), Hva er intuisjon? Universitetsforlaget:Oslo

Lien og Skarsvåg (2012), God veiledning krever praktisk klokskap, Masteroppgave Copenhagen Business School/HINT

Gladwell, Malcolm (2005), Blink: kunsten å tenke uten å tenke seg om. Forlaget Press:Oslo. 

Schön, D. (2001). Den reflekterende praktiker. Hvordan professionelle tænker, når de arbeider. Århus: Klim.

Steinsholt og Sommero (2006), Improvisasjon: kunsten å sette seg selv på spill. Damm:Oslo

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Del dette innlegget

Facebooktwitterredditpinterestlinkedinmail

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.